Norge som humanitær krigsmakt

 

859597

Øystein Steiro Sr., 20.10.2015.

Den anonyme kronikken i Aftenposten 15.10. om Libya og ”Krigen som ble et demokratisk problem” er åpenbart skrevet av en modig tjenestemann eller –kvinne i UD. Den er et verdifullt bidrag til en utenrikspolitisk debatt som dessverre har vært omtrent fraværende i Norge. Artikkelen er bemerkelsesverdig på flere måter.

Den befester ytterligere Terje Tvedts poeng om hvordan den naive forestillingen om Norge som humanitær stormakt fullstendig tilsidesatte all fornuft og kritisk tenkning da Stoltenberg i februar 2011 med en SMS-runde til partilederne tvang gjennom hastevedtaket om å bombe Gadafi. Artikkelen påpeker det som nå er allment kjent om at trusselen om folkemord da Gadafis styrker sto utenfor Benghazi var like spekulativ og dårlig belagt som da trusselen om at Saddam hadde utviklet masseødeleggelsesvåpen ble brukt til å legitimere invasjonen i Irak. Historien har dessuten i ettertid vist, det noen av oss den gang advarte mot, selvmotsigelsen som ligger i å tro at man kan bombe totalitære feudale regimer til demokrati og menneskerettigheter og til en utvikling som har tatt flere hundre år i Vesten. Resultatet fra Afghanistan, Irak, Libya og nå etter hvert Syria har vært det stikk motsatte; destabilisering og systemkollaps i en hel region, eskalerende konfliktnivå og økt terrorisme regionalt og internasjonalt, humanitær katastrofe og ufattelige menneskelige lidelser samt en folkevandring verden ikke har sett maken til i moderne tid. Uten å fraskrive Assad og Putin deres eget ansvar, har de åpenbart mye rett i at den humanitære katastrofen som finner sted i Midt-Østen og folkevandringen til Europa i stor grad er skapt av Vesten selv.

Janne Haaland Matlary skriver i Aftenposten 17.10. at fraværet av debatt om saken skyldes norske politikeres manglende evne til selvstendig strategisk tenkning når FN-mandat foreligger og at dette ikke er et demokratisk, men et intellektuelt problem. Om dette er selverkjennelse som frafallen Krf-politiker og nå Høyre-politiker, fremgår ikke klart. Hun mener videre at kronikkforfatteren og ”den som ytrer seg får ha mot nok til å vise ansikt.” Det siste er nok enkelt å si for Haaland Matlary som har vært en av de mest aktive forsvarerne av den naive engasjementslinjen i norsk utenrikspolitikk under de to Stoltenberg- og de to Bondevikregjeringene. Denne har hatt bred støtte fra Ap og ytterste venstre til Krf og Høyre. Her har både politikerne, akademia og media så til de grader løpt i flokk. Det har vært langt fra enkelt å fremme motforestillinger. Når kronikkforfatteren føler seg tvunget til å skrive anonymt i frykt for at artikkelen skal få tjenestemessige konsekvenser, er det høyst forståelig og symptomatisk for den ensrettingen som har funnet sted. Det er i aller høyeste grad et demokratisk problem.

Hva mener du? Er det greit å gå til krig etter en SMS-runde? Er det mulig å bombe seg til demokrati og menneskerettigheter? Er folkevandringen til Europa noe som er skapt av seg selv eller er det noe vi selv i stor grad er skyld i?

Reklamer