Slik Moskva ser det

140226-putin-russia-military-750a_4eeedb96f23edfb4cd42615d86323da2

Øystein Steiro Sr., 20.12. 2015

Etter nylig å ha vært gjennom en batalje med sju naboer om plasseringen av et postkassestativ er det ikke vanskelig å forstå hvordan det kan bli krig i verden. Det er utrolig hvordan eget ståsted farger situasjonsforståelsen og hvordan egeninteresser fullstendig trumfer fakta.

Den russiske presseattasjéens kronikk i Aftenposten rett før jul om at ”Europas fremtid avhenger av oss alle” tyder på at mange av de samme menneskelige svakheter i stor grad også regulerer forholdet mellom stater. Det er imidlertid en artikkel det er grunn til å lese nøye, for her er det ikke først og fremst presseattacé Andrey Kulikovs personlige meninger som fremsettes. Her er det Moskva som taler. Og åpenbart ser verden annerledes ut fra Moskva enn fra Oslo. Men når det er sagt, er det like åpenbart at vår egen oppfatning av hva som har ført til at ”sikkerhetssituasjonen i Europa i dag er gjennomsyret av felles mistillit” og hva som skal til for å normalisere forholdet mellom øst og vest, er like mye farget av vårt ståsted og våre interesser.

Når Kulikov skriver at ”Vesten konsekvent har fremmet en agenda rettet mot etablering og utvikling av lukkede militærpolitiske og økonomiske landssammenslutninger” kan det være betimelig å minne om at relasjonene mellom Russland og Nato, med etableringen av Det Nord-Atlantiske Samarbeidsråd i 1991, Partnerskap for fred-programmet i 1994 samt Veikartet for et dypere samarbeid mellom Russland og Nato i 1997, først strandet som en følge av Russlands annektering av Krim-halvøya i 2014. Selv om Ukraina er en tidligere Sovjetrepublikk er landet i dag en suveren stat. Annekteringen av Krim-halvøya er et grovt overgrep mot internasjonal folkerett og prinsippet om sikkerhetens udelelighet, og noe Nato aldri kan akseptere. Det kan også være grunn til å minne om at det var Russland, og ikke Nato, som ensidig suspenderte sine forpliktelser i forhold til Avtalen om konvensjonelle styrker i Europa (CFE-avtalen) i 2007.

Det er imidlertid ikke vanskelig å forstå at Russlands langsiktige geopolitiske interesser er blitt utfordret ved Nato’s planer om etablering av et rakettskjold i Øst-Europa og ved den raske ekspansjonen av EU og Nato østover. Nato har i løpet av kort tid økt med ytterligere 16 medlemsland inklusive 7 tidligere Warzawapakt-land, 3 tidligere sovjetstater og 2 østblokk-land. Selv om det ikke innrømmes verken i Brussel eller i de vestlige hovedsteder, ville det vært klok politikk om man hadde vist større tilbakeholdenhet og latt disse prosessene få utvikle seg over tid. Kulikov har også mye rett når han påpeker at invasjonen i Irak og bombeangrepene mot Libya ” ble et slag mot stabiliteten til hele det internasjonale systemet”. Han kunne lagt til at den USA-ledede koalisjonens krig mot terror i Afghanistan har vist seg like mislykket som Russlands egen krig i Afghanistan på 80-tallet.

Det er også grunn til å ta Kulikovs advarsel om at sanksjonspresset får Russland til å lete etter “andre partnere i andre deler av verden” ad nota. Den bilaterale handelsavtalen mellom EU og USA, The Trans Atlantic Trade and Investment Partnership, som forventes sluttforhandlet innen mars neste år, vil regulere verdens største frihandelsområde, men utelukker Russland og Kina og representerer et tilbakeslag for de multilaterale bestrebelsene for å liberalisere verdenshandelen i WTO og GATT. Det er ikke gode nyheter når det gjelder mulighetene til en normalisering i relasjonene mellom Øst og Vest. Det er heller ikke gode nyheter for et lite og geopolitisk eksponert land utenfor de store handelsblokkene slik som Norge.

Sammen med det dramatiske fallet i oljeprisen begynner Russland nå å føle handelssanksjonene med full tyngde. Samtidig som det har vært viktig å sende Russland et tydeligst mulig signal om at intervensjonen i Ukraina og annekteringen av Krim-halvøya er fullstendig uakseptabelt, vil vi heller ikke være tjent med et Russland som destabiliseres pga. sviktende økonomi og som vender seg bort fra Europa. Det vil kunne ytterligere styrke de sterke nasjonalistiske og udemokratiske kreftene i Russland og bidra til en retur til en bi-polar verdensorden og en fortsatt eskalering det dårlige forholdet mellom Øst og Vest. Å gjenvinne den tapte tilliten avhenger ikke bare av Vestens ”evne til å utvise visdom” slik Kulikov skriver. Det krever innrømmelser og evne til å se forholdet fra begge sider. Og det forutsetter evne til å innrømme fakta slik Putin gjorde på den årlige pressekonferansen for det internasjonale pressekorpset i Moskva 17.10. da han for første gang innrømmet, det vestlig etterretning har vist hele tiden, at russiske militære styrker har vært direkte involvert i Ukraina.

Advertisements