TTIP – hvem bryr seg om det?

image.png

Karoline Steiro, 15.1.2015.

De utenrikspolitiske konsekvensene knyttet til The Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP) kan bli store, men synes dårlig forstått i Norge.TTIP vil med nesten 850 millioner forbrukere, bli verdens største frihandelsområde dersom avtalen mellom EU og USA blir signert som forventet innen utgangen av februar. Avtalen vil omfatte 28.1% av internasjonal varehandel og 46% av globalt BNP. Til tross for de omfattende konsekvensene avtalen kan få for Norge har forhandlingene, som nå har pågått i nesten to år, vakt liten oppmerksomhet her hjemme. De økonomiske og kanskje særlig de utenrikspolitiske konsekvensene ved å bli stående utenfor, synes å ha gått under radaren både i det offentlige ordskiftet og tilsynelatende også i de ansvarlige departement.

TTIP-området står for drøyt 80% av norsk eksport og omkring 70% av vår import. Bortsett fra fisk og landbruksprodukter er vi med i EUs indre marked gjennom EØS-avtalen, men vil, som ikke EU-medlem, bli stående utenfor TTIP.  Næringsdepartementet ser åpenbart ikke det som noen stor utfordring, og synes å konkluderer med ”at de verdiskapingsmessige fordelene ved en handelsavtale vil overstige kostnadene”. Når det gjelder de handelsøkonomiske konsekvensene har de trolig rett i det fordi varehandelen mellom USA og EU i stor grad allerede er liberalisert. Det synes imidlertid åpenbart at eksporten av norsk fisk og foredlede fiskeprodukter vil bli satt under press. Vi må regne med at vårt krav om frihandel når det gjelder fisk vil bli møtt med krav om å bygge ned importvernet på landbruksprodukter. Det kommer til å bli en mer smertefull prosess.

Den største økonomiske trusselen for Norge ligger imidlertid på energisiden, og er knyttet til eksporten av norsk gass. Dersom energi blir inkludert i avtalen slik ambisjonen er, vil det kunne få store konsekvenser for det europeiske gassmarkedet. EU ønsker både billigere energi og å redusere avhengigheten av russisk gass. I dag står Russland for ca. 39% av gassen til EU og Norge for ca. 31%. Hele 80% av den norske gassen går til EU. Samtidig er prisen på gass i EU mer enn to og en halv gang høyere enn i USA, noe som gir den energikrevende industrien i EU en enorm konkurranseulempe. Hvis USA opphever eksportforbudet på gass og EU begynner å importere billig gass fra USA, vil det få store konsekvenser for norsk gasseksport. Den første prøveleveransen forventes ifølge Reuters å bli skipet til Litauen allerede i løpet av februar, så her er det ikke mer enn tiden og veien om å gjøre.

En enda større utfordringer ligger imidlertid i vårt ”utenforskap” og det faktum at geopolitiske og utenrikspolitiske interesser, og ikke handelsøkonomiske forhold, synes å være de virkelige driverne bak avtalen. The US National Intelligence Council konkluderte i desember 2012 med “by 2030, Asia will have surpassed North America and Europe combined in terms of global power, based upon GDP, populations size, military spending, and technological investment.” USAs tidligere utenriksminister Hillary Clinton, karakteriserte således TTIP som “an economic NATO” og EUs tidligere kommisær for handel, De Gucht slo fast at TTIP “is about the weight of the Western free world in world economic and political affairs.”

Handel er i ferd med å bli et stadig viktigere utenrikspolitisk verktøy. TTIP fremstår først og fremst som et tiltak fra Vestens side for å demme opp mot Kina og de nye asiatiske økonomiene. Kina og ASEAN-landene inngikk selv en frihandelsavtale i 2010 som omfatter 31,9% av verdenshandelen og 40% av globalt BNP. Det betyr at 60% av verdenshandelen og 86% av globalt BNP nå er i ferd med å bli regulert i hhv. en aseatisk og en atlantisk handelsblokk. Dette representerer et klart tilbakeslag for de multilaterale ordningene i WTO og en retur til en bipolar verdensordning og muligens en ny kald krig situasjon med Russland eller Kina eller begge. Det er ikke gode nyheter for et lite land med en åpen økonomi og som står utenfor de store handelsblokkene.

Som en geopolitisk utsatt småstat, rik på strategiske råvarer og fullstendig avhengig av det atlantiske sikkerhetssystemet, med i EØS men utenfor EU, kan Norge komme i en vanskelig situasjon i den konflikten som nå synes å være i ferd med å bygges opp mellom de to dominerende handelsblokkene som kommer til å regulere verdenshandelen i fremtiden. Det faktum at Norge og Russland ikke bare deler grense, men også deler handelsøkonomiske interesser som eksportører av olje og gass, kompliserer bildet. Det samme gjør det faktum at vi konkurrerer ikke bare med Russland, men med våre allierte og andre nasjoner om den fremtidige kontrollen over og utnyttelsen av ressursene i Polhavet. TTIP burde i så måte representere en vekker. Det er kanskje på tide å erkjenne at handelspolitikk er blitt noe mer enn å sikre markedsadgang for norsk fisk og bygge handelshindringer mot importen av fransk ost.

Reklamer