Bare slått av Nord-Korea

Skjermbilde 2016-03-07 kl. 21.07.18

Øystein Steiro Sr., 9.3.2016.  Etter selv å ha arbeidet både i statsforvaltningen og i privat sektor, har jeg lenge hatt i tankene å skrive en artikkel om den ekstreme veksten i offentlig sektor i Norge. Men noen ganger sier et bilde, som ovenfor, mer enn tusen ord. Det kan likevel være på sin plass å minne om noen forhold politikere i posisjon, uansett regjering, synes å ignorere;

  • Sysselsettingen i offentlig sektor i Norge er med drøyt 31% den høyeste i hele OECD-området, omtrent dobbelt så høy som gjennomsnittet i OECD og nesten tre ganger høyere enn f.eks. i Tyskland som vel ikke akkurat kan beskyldes for å ha dårligere offentlig tjenestetilbud enn Norge eller dårligere helse- og sosialsektor, eldreomsorg, svakere utdanningstilbud eller dårligere veier og offentlig infrastruktur?
  • Staten eier ca. 56 % av verdiene på Oslo Børs. Verdien av statens aksjer via statens direkte eierskap, utgjør rundt 37 prosent. Tar man høyde for markedsverdien til selskaper hvor staten har negativ kontroll (minst 34%), blir statens eierskap 56 % av markedsverdien på Oslo Børs. Det er høyere enn noe annet land i den vestlige verden, og antakelig i verden forøvrig med unntak av Nord-Korea. Og det kan vanskelig påstås at det statlige eierskapet har vært særlig effektivt, jfr. korrupsjonssakene i Telenor, Statoil og Hydro og samrøret mellom statens og Røkkes interesser i forbindelse med Stoltenberg-regjeringens oppkjøp i Aker Solutions i 2009.

Veksten i statsforvaltningen har imidlertid, som Aftenposten kunne melde 8/3, bare fortsatt å øke under den blå regjeringen. Det er selvsagt skuffende, men vitner om at regjeringer uansett farge er opportunistiske og finner det lettere å prioritere kortsiktige sysselsetting i offentlig sektor fremfor langsiktige strukturelle tiltak for å fremme økonomisk effektivitet og vekst. Det er de samme mekanismene som gjør seg gjeldende med det store vedlikeholdsetterslepet når det gjelder offentlig infrastruktur. Det er imidlertid på høy tid å ta tak, og stille tæring etter næring. Oversysselsettingen i offentlig sektor pynter på arbeidsledighetstallene, men undergraver effektiviteten i økonomien, konkurranseevnen og evnen til fremtidig verdiskapning.

Hvorfor har det blitt slik? Antakelig fordi vi har hatt svake og opportunistiske politikere, og fordi vi har hatt råd til det. Da kan det være betimelig å minne om at selv om Oljefondet er verdens største investeringsfond, så er det ikke utømmelig. Det er ikke engang stort nok til å dekke pensjonsforpliktelsene i offentlig sektor, langt mindre merutgiftene knyttet til innvandringen. Sånn sett kan en håpe at oljekrisen og innvandringskrisen, som nå har inntruffet samtidig, kan være en «blessing in disguise» og ha en opplysende effekt på norsk politikk før det er for sent. Men det kommer til å bli en smertefull prosess.  Mange står på og jobber hardt, men for mange gjør det ikke. Vi vil ikke lenger ha råd til at én jobber mens ti står og ser på!

Reklamer