Et forsømt forsvar

Øystein Steiro Sr. 17.3.2016.   Forsvarsministeren har skrevet en artikkel i Norges Forsvar Nr. 1/2016 som fremstår først og fremst som en bortforklaring av tidligere regjeringers forsømmelser og nåværende regjerings manglende vilje til å rette dem opp. Artikkelen gir ikke en riktig fremstilling av årsakene til at forsvarsplanleggingen så til de grader er kommet på etterskudd.

Ine Marie Eriksen Søreide viser innledningsvis til at den russiske annekteringen av Krim ”skapte nærmest over natten den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa på mange tiår.” Dette er ikke riktig. Endringen i sikkerhetsbildet i Europa har ikke skjedd over natten. Russlands utenrikspolitikk har utviklet seg i stadig mer aggressiv retning over tid, og signalene kom lenge før Ukraina i 2014. Det kan være nok å nevne Georgia i 2008 og det forhold at Russland har rustet massivt opp helt siden 2002.

Vi har vært noen få som lenge har advart om at den sikkerhetspolitiske analysen som ble lagt til grunn for Forsvarsreformen og det forsvaret vi nå har endt opp med, var grunnleggende feil da man mente å slå fast at Russland var på vei til stabilt demokrati, at Nordområdene ikke lenger var strategisk viktige og at integrasjonen i Europa var kommet så langt at krig av noe omfang ikke lenger var mulig. Siden har historiens gange dessverre gitt oss rett og vist at den sikkerhetspolitiske analysen som ble lagt til grunn for Forsvarsreformen ikke var noe annet enn naivt drømmespinn.

Forsvarsministeren skriver videre at ”Dagens trusselbilde endres raskt og stiller strengere krav til situasjonsforståelse, responstid og operativ evne.” Denne forestillingen henger fortsatt igjen fra Forsvarsreformen og ble brukt som begrunnelse for å avvikle invasjonsforsvaret til fordel for et lite, mobilt og hurtig deployerbart ekspedisjonskorps hvis primære formål var internasjonale operasjoner utenfor artikkel 5-området. Svake sikkerhetspolitiske fagmiljøer mente at deltakelse i internasjonale operasjoner måtte være dimensjonerende, og ville ikke høre på advarslene om at internasjonal terrorisme var kommet i tillegg til, og ikke i stedet for det tradisjonelle territorielle trusselbildet. På nytt har historien selv innhentet scenariobyggerne i FFI, NUPI m.fl. Vi står igjen både med trusselen fra det tradisjonelle trusselbildet i øst, den økende trusselen fra internasjonal terrorisme fra sør og med et ribbet nasjonalt forsvar.

At det akutte trusselbildet endrer seg raskere i dag enn det gjorde tidligere er en påstand uten belegg i virkeligheten. Når trusselbildet endres så endres det uten unntak raskt. Det er nettopp det uforutsigbare og det uventede som karakteriserer militær strategi. Slik har det alltid vært. Derfor var det ingen som kunne forutse Sovjetunionens invasjon i Tsjekkoslovakia i 1968, Afghanistan i 1979, Russlands innmarsj i Georgia i 2008 eller Ukraina i 2014. Krigshistorien er full av slike eksempler. Problemet er imidlertid at mens trusselbildet kan endres i løpet av måneder, uker eller endog dager så tar det ti-år å bygge opp en adekvat forsvarsstruktur. Forsvaret kan ikke slås på og av etter behov. Derfor må man holde seg med nødvendig kapasitet og en struktur som er stor og fleksibel nok til å være relevant i ulike situasjoner. Det er en kjensgjerning verken Forsvarsdepartementet eller Stortinget har vært villige til å ta innover seg.

Når forsvarsministeren så trekker frem at ”mange år med systematisk underfinansiering har skapt en alvorlig ubalanse mellom ressurser og pålagte oppgaver” for å understreke de utfordringer den nye langtidsplanen nå står overfor, er det påtrengende å spørre om hvordan dette har kunnet finne sted? Underfinansieringen har jo pågått både under de to regjeringene til nåværende generalsekretær i Nato og under de to Bondevik-regjeringene med forsvarsministre fra Høyre. Sannheten er at vi har hatt svake forsvarsministre og at forsvaret ikke er blitt prioritert verken av Arbeiderpartiet eller Høyre de siste 15 årene.

Men akkurat nå hjelper det veldig lite å skylde på tidligere regjeringers forsømmelser, ”de dårlige økonomiske framtidsutsiktene, kravene velferdsstaten stiller og de store og akutte utfordringene som flyktningkrisen får for statsbudsjettet” som Søreide Eriksen viser til. Vi trenger et større forsvar, og et forsvar som først og fremst er innrettet for å ivareta vår territorielle integritet og ikke et minimalt trip-wire forsvar uten selvstendig forsvarskapasitet slik forsvarsministeren legger opp til. Om vi over hodet skal kunne gjøre regning med at våre allierte i Nato skal komme oss til unnsetning om vi trenger det, er vi nødt til selv å leve opp til Nato-målsettingen om et forsvarsbudsjett på 2% av BNP. Hva skal vi med velferdsstat og flere flyktningmottak hvis vi ikke er i stand til å forsvare landet? Akkurat nå gjelder det Solberg-regjeringens ansvarlighet og dens vilje til å prioritere landet og befolkningens sikkerhet. Historiens dom og prisen for fortsatt ansvarsfraskrivelse kan bli brutal.

Advertisements

5 thoughts on “Et forsømt forsvar

  1. Vårt forsvar i dag er neppe særlig mer egnet til å forsvare eget territorium enn hva som var tilfellet i 1940. Da hadde vi i det minste en mobiliseringshær. Det har vi ikke i dag. Der Finnland på kort tid kan stille hundretusener av soldater, har vi i realiteten ingen.

    Lik

    1. Ja, se til Finland! Men det er to ting som først og fremst skiller Norge og Finland. Det ene er det store havdomenet vi har å forsvare. Det koster selvsagt penger. Det andre er en utpregede realpolitiske orienteringen i finsk utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk som har innebåret at at Finland har prioritert egen territoriell sikkerhet fremfor deltakelse i internasjonale operasjoner. Dette i sterk kontrast til den verdidrevne engasjementspolitikken som har karakterisert norsk utenrikspolitikk under de to Stoltenberg- og de to Bondevik-regjeringene. Dette sammen med en sviktende sikkerhetspolitisk analyse som har utelukket annet enn mindre kriser og konflikter samt en misforstått tiltro til Sverre Diesens «militærteknologiske paradigmeskifte» har ført det norske forsvaret ut i det uføret vi er i idag. Finland har alltid vært og er naturlig nok fortsatt sterkt preget av sitt nære naboskap og sine tidligere erfaringer med Russland. Mens Norge etter den kalde krigen har prioritert bistand, miljø, fredsforhandlinger og internasjonale operasjoner, har Finland benyttet anledningen til å bygge sterkest mulige allianser mot vest for å kompensere for det presset Russland tradisjonelt har representert mot dets østgrense samt bibeholdt et sterkt nasjonalt forsvar. Anskaffelsen av amerikanske jagerfly og annet NATO-kompatibelt materiell samt deltakelse i NATO-operasjoner og øvelser illustrere den finske sikkerhetspolitiske prioriteringene. Mens Norge har satset på en raskt deployerbar og mobil landmakt av høy kvalitet, men av størrelse ikke tilstrekkelig til å «forsvare en bydel i Oslo», har Finland satset på et billigere territorielt forsvar av lavere teknologisk kvalitet, men med langt høyere volum og utholdenhet. Med den utviklingen vi har sett i sikkerhetsbildet og som noen av oss har advart om i lang tid, er jeg ikke i tvil om hvilket forsvar jeg ville velge. LOOK TO FINLAND!

      Lik

  2. Forsvarets problemer skyldes ikke feil i den sikkerhetspolitiske analysen
    Av: Iver Johansen, sjefsforsker, Forsvarets forskningsinstitutt

    Øystein Steiro påstår i et innlegg på Alternativt forum 17. mars at “svake sikkerhetspolitiske fagmiljøer mente at deltakelse i internasjonale operasjoner måtte være dimensjonerende, og ville ikke høre på advarslene om at internasjonal terrorisme var kommet i tillegg til, og ikke i stedet for det tradisjonelle territorielle trusselbildet. På nytt har historien selv innhentet scenariobyggerne i FFI, NUPI m.fl.”( https://alternativtforum.wordpress.com/2016/03/17/et-forsomt-forsvar/). Bakgrunnen er at forsvarsplanleggingen, ifølge Steiro, “så til de grader er kommet på etterskudd”, og at dette hovedsakelig skyldes den sikkerhetspolitiske analysen, som “var grunnleggende feil da man mente å slå fast at Russland var på vei til stabilt demokrati”.

    Det er ikke første gang Steiro tildeler Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) hovedrollen i et spill for å bygge ned Forsvaret (Se: http://www.forsvarsforeningen.no/images/stories/sak_3_spekulasjoner.pdf) eller er ute med påstander om at det er noe fundamentalt feil med scenarioene i forsvarsplanleggingen. Problemet er bare at den intrigen Steiro her maner frem har svært lite med virkeligheten å gjøre, og Steiro klarer da heller ikke å fremføre noe som ligner på belegg for sine påstander. For hvor, og når, har “scenariobyggerne i FFI” påstått at deltakelse i internasjonale operasjoner skulle være dimensjonerende, eller at Russland var på vei til stabilt demokrati?

    Når det gjelder det siste foreligger det for øvrig en relevant referanse i form av boka Hvor går Russland? (Abstrakt forlag) fra 2005. Her presenterer forskere fra FFI fem alternative scenarioer for Russland i 2030. Blant alternativene finnes scenarioer som “Eurasia mot Vesten”, “Sivilisasjonskonflikt” og “Russland i oppløsning”, alle scenarioer som, for enhver som tar seg bryet med å lese dem, vil etterlate alt annet enn et inntrykk av “stabilt demokrati”.

    Steiro dyrker en gjennomgående upresis stil hvor kritikk antydes og insinueres, men sjelden fremkommer i klartekst. Steiro avslører dessuten en svært grunn forståelse av hvordan forsvarsplanleggingen skjer, og hvilken rolle FFI – og scenarioer – spiller i den. Men bare for å ha gjort dette klart: FFI har gjennom mange år utarbeidet scenarioer som benyttes som grunnlag for å definere krav til en forsvarsstruktur. Scenarioene er utarbeidet ved FFI for instituttets egne behov, og de har ingen offisiell status som planscenarioer. Scenarioene spenner over et bredt spekter, og inkluderer flere alternative nasjonale krigsscenarioer. Siden 2007 har strategisk overfall, som beskriver et omfattende angrep på Norge fra Russland, vært brukt som dimensjonerende grunnlag for instituttets anbefalinger til Forsvarets ledelse om den fremtidige forsvarsutviklingen.

    På sine nettsider fremsetter Alternativt forum følgende egenerklæring: “Alternativt forum bekjenner seg til verdien av å presentere fakta og komme så nær sannheten som mulig. Vi vil derfor alltid søke fakta og blottlegge de faktiske interessene og de reelle driverne bak en sak heller enn å fremstille forhold slik de ofte søkes presentert for å fremme interessene til de som står bak.”

    Jeg vil håpe at Alternativt forum kan ta sine egne målsettinger mer på alvor, og med det bidra til faktaorientert debatt heller enn stråmannsdiskusjon av en type vi opplever at innlegget er et uttrykk for.

    Lik

  3. Vi er taknemlig for at sjefsforsker Iver Johansen og FFI avlegger Alternativt Forum en visitt. Vi er glad i debatt, særlig når det gjelder forsvaret. Vi er ikke enig i at «Forsvarets problemer skyldes ikke feil i den sikkerhetspolitiske analysen», men mener at en stor del av problemet er at forskningsmiljøene har gitt akademisk ferniss til en forfeilet forsvarsreform og avvikling av det territorielle forsvaret på et særdeles spekulativt grunnlag. Vi er heller ikke helt glade for fargerike karakteristikker som at vi «maner frem intriger» og «dyrker frem en upresis stil». Vi er imidlertid opptatt av at også forskningsmiljøene må ta sin del av ansvaret for den sørgelige forfatningen det norske forsvaret er i sammen med politikere, media og tidligere forsvarsledelse. Om vi skal tillate oss samme fargerike språkbruk som FFI vil det være fristende å påstå at noen har vært «nyttige idioter» for kortsiktige og ansvarsløse politikere som har ønsket å ta ut en fredsdividende til mer velgervennlige saker heller enn å ivareta landets sikkerhet.

    Men her er det flere enn FFI som må dele ansvar når historiebøkene en gang skal skrives, uten å glemme de to Bondevik-regjeringene gjelder det først og fremst de to regjeringene til nåværende generalsekretær i Nato FFI kunne imidlertid ha vært langt mer tydelige i å påpeke scenariostudienes begrensninger, den store usikkerheten som er knyttet til dem og konsekvensene av å ta feil. Avvisningen av alle motforestillinger angående de sikkerhetspolitiske premisser som ligger til grunn for forsvarsreformen herunder scenariostudiene, står i kontrast til det sterkt spekulative innholdet i denne viktige delen av forsvarsplanleggingen.

    Jeg har spurt om det tidligere (Norges Forsvar 5/2010), men aldri fått noe svar mht. om avgrensningen av de aktuelle scenarioene til ”mindre episoder, kriser og konflikter av begrenset omfang og varighet”, er foretatt av FFI eller diktert fra forsvarsstaben eller daværende forsvarssjef? Jeg hadde gjerne sett en nærmere utredning fra FFI sin side mht. hvem som eksplisitt la premissene for scenarioavgrensningen? Er dette et resultat av fri forskning slik vi får inntrykk av eller har FFI helt eller delvis måtte arbeide ut i fra ett på forhånd sterkt avgrenset mandat?

    FFI har uansett spilt en viktig rolle som en faglig legitimering av sikkerhetsanalysen og trusselvurderingene som forsvarsstudiene bygger på. Jeg vil påstå at FFIs anvendelse av såkalt morfologisk analyse på et så komplekst, omfattende og dynamisk sosialt system som utviklingen i sikkerhetsbildet 15-20 år fram i tid kan være nyttig for å identifisere viktige variable samt studere samspillet og konsistensen mellom dem i en modell, men fører galt av sted dersom analysen fremstilles som en beskrivelse av virkeligheten. Det har jo historien nå i ettertid så til de grader demonstrert.

    Se ellers artikkel over (Norges Forsvar 5/2010) om Sikkerhet, scenarier og sorte svaner. Til tross for at den er 6 år gammel, har historien gjort den skremmende aktuell og understreket ytterligere hvor galt det kan føre avsted når man tar utgangspunkt i en sympatisk, men håpløst svermerisk forutsetning som at «historien er død» og at bare «kriser og konflikter av begrenset omfang og varighet» kan finne sted i vår del av verden.

    Lik

  4. Det var vel en amerikansk general som uttalte at han ikke var imponert over det norske forsvaret. Vår geografi å toppgrafi gjør at landet er omlag 90 % sjølforsvart. De resterende 10 % er opp til oss. Det virker som om viljen til det er veldig liten. Forsvaret av i dag framstår som direkte ynkelig.

    Lik

Kommentarer er stengt.