CLEMET, MOOD OG YTRINGSFRIHETEN

Kristin Clemet, hvis observante betraktninger som oftest er lett å bifalle, skyter imidlertid på siden i Dagbladet 15/3 og Aftenposten 19/3 når hun hevder at Generalløytnant Robert Mood ikke burde fått Fritt Ord prisen for 2016 fordi han er embetsmann. Hun har åpenbart sin rolle som tidligere statsråd fortsatt friskt i minne. Det er selvsagt ikke noen fest for en statsråd å ha en løs kanon på dekk i form av en embetsmann som gir offentlig uttrykk for sine egne meninger i politisk betente saker. ”En embetsmann forventes å opptre politisk nøytralt og faglig uavhengig overfor dem som er demokratisk valgt til å styre landet”, skriver hun. Det har hun rett i – i en ideell verden.

Det hun åpenbart ikke har fått med seg, er imidlertid at forholdet mellom embetsverk og politisk ledelse i statsforvaltningen er endret radikalt i løpet av de siste årene. Det tradisjonelt klare skillet i norsk parlamentarisk tradisjon mellom politisk ledelse på den ene siden og embetsverk og forvaltning på den andre siden, er i ferd med å bli visket ut. Heller enn å nøytralt fremstille fordeler og ulemper ved ulike alternative løsninger, blir forvaltningen i stadig stigende grad brukt til å produsere de løsningene som politikerne ønsker, gjerne kortsiktige, billige og velgervennlige løsninger fremfor langsiktige ansvarlige løsninger.

I enkelte departement, og kanskje særlig i Forsvarsdepartementet, er takhøyden særdeles lav. Det er blitt lagt sterke føringer og et ikke ubetydelige press på et lojalt offiserskorps for å unnlate å gi uttrykk motforestillinger som ikke er i samsvar med ønsket løsning, for eksempel i forbindelse med gjennomføringen av Forsvarsreformen. De få med særlig sterk ryggrad, som likevel har turt å gi uttrykk for motforestillinger, er blitt utsatt for omfattende sanksjoner. Flere har fått sparken eller blitt satt på sidelinjen karrieremessig. Det kan nevnes mange eksempler – en tidligere Hærsjef, tidligere sjef for Forsvarets Sanitet og tidligere sjef for Forsvarets Overkommando, for bare å nevne noen.

Mood har åpenbart overskredet den tradisjonelle embetsmannsrollen, men i et system hvor skillet mellom politisk ledelse og embetsverk ikke lenger fungerer slik det skal, og i en sak som er såpass viktig som landets sikkerhet, har det i aller høyeste grad vært en prisverdig handling. Spørsmålet er ikke om han fortjener Fritt ord-prisen. Spørsmålet er om det ikke er andre offiserer som fortjener den vel så mye?

Spørsmålet politikerne bør stille seg, er om de er seg embetsverkets uavhengige og viktige rolle i den norske parlamentarismen tilstrekkelig bevisst? Under utformingen av Eidsvollsgrunnloven og embetsmannsstaten, i tiden fra 1814 til parlamentarismen ble innført i 1884, ble embetsmennene sikret et vidtgående stillingsvern for å unngå vilkårlig maktbruk fra kongens side, slik det kunne forekomme under eneveldets tid. Embetsmennene skulle kunne utføre sin embetsgjerning fritt, uten frykt for å bli kastet. I dag er det ikke kongen, men paradoksalt nok de folkevalgte selv som er i ferd med å undergrave dets fri og nøytrale stilling.

Dette er antakelig delvis en utilsiktet effekt av offentlighetsloven og medias mulighet til tidlig innsyn i saksbehandlingen. Den abnorme veksten i antall kommunikasjonsrådgivere og spinndoktorer i statsforvaltningen de siste årene, er et uttrykk for det samme behovet fra politikernes side til å styre saksfremstillingen og unngå motforestillinger fra en brysom offentlighet. Arbeiderpartiets sterke dominans i norsk politikk i etterkrigstiden og fremveksten av Arbeiderpartistaten forklarer mye. Det å ha partiboka i orden har vært karrierefremmende og ført til en ensidig rekruttering i ledende stillinger i offentlig sektor. Det å gi uttrykk for motforestillinger har ikke vært karrierefremmende. Det er noe alle som har væt ansatt i statsforvaltningen vet godt.

Det at vi har et nøytralt og upartisk embetsverk er således en sannhet med modifikasjoner. Frittalende embetsmenn er ikke det største problemet, men snarere en demokratisk sikkerhetsventil. For å unngå at våre folkevalgte skal bli for arrogante i sin maktutøvelse og at embetsverkets uavhengige stilling undergraves ytterligere, er det kanskje heller på tide å snu søkelyset motsatt vei, mot hvordan politisk ledelse i dag utøves i statsforvaltningen? Det er ikke alltid noe vakkert syn.

Reklamer