HVEM BRYR SEG OM DEN TRANSATLANTISKE HANDELSAVTALEN

Karoline Steiro, 22.3.2016.

The Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP), vil med nesten 850 millioner forbrukere, bli verdens største frihandelsområde dersom avtalen mellom EU og USA kommer på plass. Avtalen vil omfatte 28.1% av internasjonal varehandel og 46% av globalt BNP. TTIP-området står for drøyt 80% av norsk eksport og omkring 70% av vår import. Til tross for de omfattende konsekvensene avtalen kan få for Norge har forhandlingene, som nå har pågått i nesten to år, vakt liten oppmerksomhet her hjemme.

De handelsøkonomiske konsekvensene synes riktig nok å bli begrensede, rett og slett fordi varehandelen mellom USA og EU i stor grad allerede er liberalisert. Vi må regne med at vårt krav om frihandel når det gjelder fisk vil bli møtt med krav om å bygge ned importvernet på landbruksprodukter. Den største økonomiske trusselen for Norge ligger imidlertid på energisiden. EU ønsker både billigere energi og å redusere avhengigheten av russisk gass. Prisen på gass i EU er mer enn dobbelt så høy som i USA. Hvis USA opphever eksportforbudet på gass og EU begynner å importere billig amerikansk gass, vil det få store konsekvenser for fremtidige valutainntekter.

Den største utfordringer ligger imidlertid i det faktum at det er geopolitiske og utenrikspolitiske interesser, og ikke handelsøkonomiske forhold, som er de virkelige driverne bak avtalen. TTIP fremstår først og fremst som et tiltak fra Vestens side for å demme opp mot Kina og de nye asiatiske økonomienes innflytelse. USAs tidligere utenriksminister Hillary Clinton, har således karakterisert TTIP som “an economic NATO” og EUs tidligere kommisær for handel, De Gucht slo fast at TTIP “is about the weight of the Western free world in world economic and political affairs.”

Kina og ASEAN-landene inngikk selv en frihandelsavtale i 2010 som omfatter 31,9% av verdenshandelen og 40% av globalt BNP. Det betyr at 60% av verdenshandelen og 86% av globalt BNP nå er i ferd med å bli regulert i hhv. en aseatisk og en atlantisk handelsblokk. Dette representerer et tilbakeslag for de multilaterale ordningene i WTO, og muligens en ny kald krig med Russland eller Kina eller begge, noe enkelte vil mene vi allerede er på god vei inn i.

Dette er ikke gode nyheter for en geopolitisk utsatt småstat, rik på strategiske råvarer og fullstendig avhengig av det atlantiske sikkerhetssystemet. Norge kan lett komme i en vanskelig situasjon mellom de to dominerende handelsblokkene som kommer til å regulere verdenshandelen i fremtiden. Det faktum at Norge og Russland ikke bare deler grense, men også deler handelsøkonomiske interesser som eksportører av olje og gass, kompliserer bildet. Det samme gjør det faktum at vi konkurrerer ikke bare med Russland, men også med våre allierte og andre nasjoner om utnyttelsen av energi- og mineralressursene i Polhavet. TTIP burde i så måte representere en alvorlig vekker.

Det er kanskje på tide å erkjenne at handelspolitikk er blitt noe mer enn å sikre markedsadgang for norsk fisk og bygge handelshindringer mot importen av fransk ost.

(Aftenposten, 22.3.2015.)

Reklamer