Sviktende forsvarsplanlegging

 

Skjermbilde 2016-05-21 kl. 11.04.34

FFI registrerer omsider at den sikkerhetspolitiske utviklingen har overkjørt den sikkerhetspolitiske analysen som ble lagt til grunn for Forsvarsreformen. Behovet for å bortforklare den  særdeles spekulative analysen som i sin tid ble lagt til grunn for avviklingen av det territorielle forsvaret av Norge synes åpenbart større enn evnen til å ta ansvar og lære av feilene. Det er synd. Konsekvensen er at analysenmiljøene derfor konstant vil bli liggende på etterskudd og verdien av deres råd blir mer villedende enn veiledende. Sløve media har sin del av ansvaret. Denne artikkelen ble nettopp refusert av Dagens Næringsliv, og selv om argumentene tør være kjente for leserne på Alternativt forum, kan det være riktig å minne om at de faktiske forhold og slik de søkes fremstilt, ofte kan være to vidt forskjellige ting, slik som i dette tilfellet.

Espen Skjelland, avdelingssjef ved Forsvarets forskningsinstitutt, viser i DN 9/5 til at det “i løpet av de siste to årene har skjedd store og til dels uforutsigbare endringer i våre sikkerhetspolitiske omgivelser” og at “det er ekstremt krevende å utvikle et godt forsvar.” Begge deler er selvsagt riktig, men representerer samtidig en høyst ufullstendig fremstilling av årsakene til det han med rette betegner som den ”tilsynelatende uendelige rekken av problemer i forsvaret.”

For det første, er det ikke slik at endringen i sikkerhetsbildet i Europa har skjedd over natten. Russlands aggressive utenrikspolitikk har utviklet seg over tid. De første signalene kom lenge før Ukraina i 2014. Russland har rustet massivt opp med stigende oljepriser helt siden 2002. Samtidig har Norge og de europeiske Nato-landene rustet ensidig ned. Georgia i 2008 var et alvorlig varsko, men utviklingen i våre egne nærområder, som gjenopptagelsen av de strategiske russiske bombeflytoktene langs norskekysten og den russiske flåteøvelsen blant norske oljerigger i Nordsjøen i 2007, burde for lengst fått varsellampene til å lyse i FFI, NUPI og Forsvarsdepartementet. At Russland ser Nordområdene som sin egen ”strategiske bastion” er heller ikke noe nytt og bør ikke overraske noen. Hovedtyngden av Russlands kjernefysiske andreslagsflåte har base på Kola-halvøya, og den geopolitiske tenkningen har tradisjoner i russisk sikkerhetspolitikk helt tilbake til 1930-tallet.

Problemet er rett og slett at det sikkerhetsbildet som ble tegnet rundt årtusenskiftet da forutsetningen for Forsvarsreformen og saneringen av det territorielle forsvaret ble lagt, var grunnleggende feil allerede den gang. Forestillingen om et ”militært paradigmeskifte”, at Nordområdene hadde mistet sin strategiske betydning og at Russland var på vei til stabilt demokrati og at integrasjonen i Europa var kommet så langt at muligheten for militær konfrontasjon i vår del av verden var redusert til ”episoder, kriser og konflikter av begrenset omfang og varighet” var, som historien siden ettertrykkelig har vist, ikke noe annet enn naivt drømmespinn.

God forsvarsplanlegging er ekstremt krevende og ekstremt viktig. Derfor er det vesentlig at politikerne og utredningsmiljøene tar ansvar. Den vedvarende underbudsjetteringen og det manglende samsvaret mellom forsvarets oppgaver og tildelte ressurser er først og fremst politikernes ansvar. Men det at vi i dag står igjen med et forsvar ribbet for territoriell kapasitet fullstendig avhengig av at våre allierte i Nato kommer oss til unnsetning samtidig som FFI først nå medgir at “vi i overskuelig fremtid ikke kan utelukke russisk militær maktbruk for å ivareta russiske interesser – heller ikke overfor Norge, mens det er betydelig usikkerhet om hvordan samholdet og den militære evnen i Nato vil utvikle seg”, er svært alvorlig og noe de sikkerhetspolitiske utredningsmiljøene må ta sin del av ansvaret for.

Nå når den sikkerhetspolitiske analysen, omsider og langt på overtid, er kommet mer i samsvar med de sikkerhetspolitiske realiteter, er det regjeringens ansvar å sørge for at vår nasjonale forsvarsevne gjenoppbygges raskest mulig. De signaler forsvarsministeren har gitt tidligere virker sammen med budsjettlekkasjen i DN 21/4 vedrørende nedleggelse av flere av de få basene som fortsatt er tilbake ikke særlig lovende. At politikerne så til de grader henger etter og fortsatt ikke forstår alvoret i denne utviklingen, må FFI og de øvrige sikkerhetspolitiske utredningsmiljøene ta sin del av ansvaret for.

Advertisements

2 thoughts on “Sviktende forsvarsplanlegging

  1. Meget godt innlegg. Jeg er redd » ostehøvelen» nok en gang skal ta ei tjukk skive av en allerede liten ost

    Lik

Kommentarer er stengt.