Generaler og spåkoner

 

Øystein Steiro Sr., 8.6.2016.   Sikkerhetspolitisk analyse, trusselvurdering og forsvarsplanlegging er så langt fra eksakt vitenskap som det vel er mulig å komme. Historien har gang på gang vist at krig er grunnleggende uforutsigbar og kommer så godt som uten unntak overraskende både mht. tidspunkt, sted og omfang. Overraskelse er militærstrategiens logikk. Likevel har mange såkalte autoriteter merkelig bastante meninger mht. den sikkerhetspolitiske utviklingen, hvilke militære trusler vi står overfor og hvordan forsvaret bør innrettes. Deres evne til å forutsi det fremtidige sikkerhetsbildet synes å overgå selv de sikreste spåkoner.

Slik slår tidligere forsvarssjef Sverre Diesen i Aftenposten 22.5. fast at kriger ikke lenger dreier seg om å erobre territorium, men om å få en annen stat til å endre adferd og at Norge i verste fall kun kan bli utsatt for konflikter av begrenset omfang og varighet. Derfor har vi etter Diesens mening ikke lenger behov for noen hær. Som en følge av Forsvarsreformen, som Diesen har vært sentral i gjennomføringen av, er det faktisk kommet så langt at vi har gitt opp forsvaret av den nordlige landsdelen og kun har igjen marginale territorielle styrker hvis eneste funksjon er å markere at vi blir angrepet. Vi kan bare håpe at Diesen har rett i hans spådommer. Skulle han ta feil kan det få de alvorligste følger.

Generalinspektøren for Hæren, Odin Johannessen, er åpenbart ikke enig med Diesen og slår et slag for landforsvaret. I Aftenposten 6.6. sier han at den ene brigaden vi fortsatt har igjen må beholdes i det minimumsforsvaret det nå legges opp til i Langtidsplanen og at ”ingenting slår tilstedeværelse”. Det er ikke vanskelige å være enig med Johannessen om at landforsvaret er viktig og at litt er bedre enn ingenting. Det Johannessen som lojal embetsmann ikke sier om det minimumsforsvaret det legges opp til i Langtidsplanen, er imidlertid langt viktigere enn det han sier.

Johannessen kunne for eksempel gjort den gjennomsnittlige avisleser oppmerksom på at Hæren er redusert fra 13 brigader til knapt 1 brigade på 3.600 soldater, eller knapt nok tilstrekkelig til å forsvare en bydel i Oslo, slik en annen general for en tid tilbake kom i skade for å uttrykke seg. Han kunne nevnt at Russland har ensidig rustet opp de siste 15 årene mens Norge og de øvrige europeiske Nato-landene ensidig har rustet ned med det til følge at den sikkerhetspolitiske balansen i vårt nærområde er destabilisert. Han kunne ha gjort oppmerksom på at Norges sikkerhet hviler helt og holdent på solidariteten i Nato og at den har forvitret med utvidelsene østover fra 16 til 28 medlemsland og ved at USA har forflyttet sitt utenrikspolitiske tyngdepunkt fra Europa og Atlanterhavet til Asia og Stillehavet. Han unnlater også å gjøre oppmerksom på at jo mindre styrke og utholdenhet vi har selv, jo høyere kostnader og risiko for våre allierte og jo mindre vil sannsynligheten være for at de vil komme oss til unnsetning dersom vi skulle trenge det. Han kunne også ha opplyst om at de finske generalene tenker helt annerledes, at Finland har beholdt verneplikten og ambisjonen om å forsvare hele landet og kan om nødvendig mobilisere 230.000 mannskaper med et forsvarsbudsjett som er halvdelen av det norske.

Kristin Ven Bruusgård, stipendiat ved Institutt for forsvarsstudier, er ikke like skråsikker som Diesen om at territorielle konflikter er passé, men beroliger i en artikkel i DN 6.6. om at vi ”i Norge har fagmiljøer med solid kompetanse når det gjelder Russland” og at det er mer som er forutsigbart enn uforutsigbart i russisk politikk. Argumentasjonen minner foruroligende om ”den forutseende utenriksledelse” man baserte minimumsforsvaret i mellomkrigstiden på. Vi vet hvordan det gikk den gang. Det kan kanskje være på sin plass å minne om det og at IFS ikke hadde den ringeste anelse på forhånd verken om Russlands intervensjon i Georgia i 2008 eller i Ukraina i 2014, i Syria i 2015 eller for den saks skyld heller ikke noen av de mange andre krigene de siste 20 årene!?

At generalene krangler er en ting og at noen tror de kan se inn i fremtiden er en annen ting, men de særdeles skjøre og spekulative sikkerhetspolitiske forutsetningene det norske minimumsforsvaret hviler på, burde gi noen hver noe å tenke på, ikke minst stortingspolitikerne som får seg forelagt Langtidsplanen for forsvaret 17. juni, dagen før de går på ferie.

 

 

 

Reklamer