Vårt blåøyde forsvar

 

Øystein Steiro Sr., 5.7.2016.  Langtidsplanen for forsvaret skjemmes av spinndoktorenes tilslørende forsøk på å selge den inn som ”en varig og markant satsing på forsvarssektoren”. Realiteten er at forsvarsbudsjettets andel av BNP planlegges redusert frem mot 2035. Gapet mellom de sikkerhetspolitiske utfordringene og de økonomiske rammene er i ferd med å bli større, ikke mindre.

Planen representerer dessuten en siste hånd på verket i en vesentlig og i aller høyeste grad diskutabel dreining i norsk forsvarspolitikk hvor forsvaret av Norge nå helt og holdent er blitt lagt i hendene på NATO. Nisjekapasiteter og alliansetilpassede felleskapasiteter blir prioritert. Den viktigste kapasiteten i det territorielle nasjonale forsvaret, landmakten, blir derimot stående på stedet hvil på et historisk bunnivå. På det overordnede politiske plan, der det ikke koster penger, har forsvarsministeren imidlertid vært raus med adjektivene på egne og regjeringens vegne. Roses det som roses skal.

Understrekningen av at landets sikkerhet er en av regjeringens viktigste oppgaver burde vitne om at regjeringen ønsker å ta forsvaret på alvor. Det samme gjelder erkjennelsen av at prioriteringen av internasjonale operasjoner har ført til redusert evne til å ivareta forsvaret av Norge. Likedan kan understrekningen av at det må være balanse mellom budsjettet og forsvarets oppgaver gi grunnlag til å håpe på et vendepunkt i Stortingets uansvarlige forhold til forsvarsbudsjettet. Viktigst er dog at man omsider har forlatt den håpløst naive sikkerhetspolitiske forutsetningen om at det er helt usannsynlig at Norge kan bli utsatt for et militært angrep av noe omfang. Det erkjennes, riktig nok langt på overtid, at Norge kan risikere å bli utsatt ikke bare for trusler og mindre anslag, men også militære angrep av uvisst omfang. Det representerer et markant brudd med de sikkerhetspolitiske forutsetningene Forsvarsreformen har vært basert på. Denne erkjennelsen kommer sent, men den er viktig. Desto mer skuffende er det at man ikke tar høyde for den i Langtidsplanen!

I budsjettsammenheng er det å fremstille Langtidsplanen som ”en historisk satsing på forsvarssektoren” mildt sagt sterkt misvisende. Det kamufleres på kaudervelsk vis slik; ”Regjeringens langtidsplan legger opp til at forsvarsrammen i løpet av planperioden gradvis økes til et nivå i 2020 som ligger om lag 7,2 mrd. kroner over budsjettbanen som lå til grunn ved inngangen til langtidsplanene for 2017-2020 og som har vært referansen i planarbeidet frem til ferdigstillelse av planen. Dette tilsvarer et nivå som ligger 4,1 mrd. kroner over saldert budsjett for 2016. Over de neste 20 årene legger denne langtidsplanen opp til å dekke inn et samlet merbehov på om lag 165 mrd. 2016-kroner, noe som vil utgjøre en varig og markant satsing på forsvarssektoren.”

Det høres flott ut og er ikke direkte løgn, men påstanden underslår det faktum at det i den opprinnelige budsjettbanen som lå til grunn ved inngangen til langtidsplanen og som det vises til, legges opp til et forsvarsbudsjett i 2035 på kun 1,2%, ifølge Norsk Offisersforbund. Det er mindre og ikke mer enn de 1,4% forsvarsbudsjettet er på i dag, og det er langt under 2% som vi har forpliktet oss til i NATO. Til sammenlikning er det omtrent 1/3 av det forsvarsbudsjettet vi hadde i 1990. Dette er ikke et forsvarsbudsjett som er adekvat til å møte den opprustningen som har funnet sted på russisk side. Norge er en småstat med en stormakts havdomene, med store forekomster av strategisk viktige råvarer plassert i et av verdens mest utsatte geopolitiske veikryss hvor stormaktenes interesser krysser hverandre daglig. Vi burde derfor i stedet vært blant de 5 landene i NATO som allerede har innfridd 2%-målet.

NATO har vært bærebjelken i norsk forsvarspolitikk siden Alliansen ble opprettet i 1949. I løpet av de siste årene er imidlertid forsvarsbudsjettet kuttet så sterkt at flere vesentlige kapasiteter er kommet under kritisk masse. For å spare ytterligere er det satset på nisjespesialisering i NATO med det til følge at vi ikke lenger har et fullverdig integrert nasjonalt forsvar som kan stå på egne ben. Kommandostrukturen på operativt nivå er delvis kollapset og vi har ikke lenger kapasitet til å lede integrerte fellesoperasjoner. Forsvaret av norsk territorium, forsvarets hovedoppgave, vil derfor ”gjennomføres som integrerte allierte fellesoperasjoner ledet av NATO.”

Regjeringen tar dermed for gitt at solidariteten i NATO er absolutt og at Norge vil få hjelp av NATO uansett dersom vi skulle trenge det. Det betyr i realiteten først og fremst av USA, som står for 73% av utgiftene i NATO. Det er imidlertid en høyst usikker forutsetning. Det er ikke gitt at vi har sammenfallende interesser med våre allierte i ett og alt og til enhver tid. Det er faktisk slik at vi på flere områder har interesser som strider mot hverandre, ikke bare i forhold til Russland, men også i forhold til våre nære allierte både når det gjelder håndhevelsen av Svalbard-traktaten og utnyttelsen av ressursene i Polhavet for bare å nevne noe. Solidariteten i NATO er ikke en selvfølge.

Dernest overser en slik strategi etablerte kjøreregler i internasjonal politikk når det gjelder forholdet mellom stormaktene og små land slik som Norge. Stormaktene ivaretar erfaringsmessig sine alliertes interesser kun i den utstrekning det gagner dem selv og under ingen omstendighet når det er i konflikt med deres egne interesser på vitale områder eller i en krisesituasjon. Det er dessuten mange eksempler på at de små landene blir gjort til objekt for stormaktenes vekslende interesser og skiftende allianser. Det er ikke vanskelig å tenke seg et scenario hvor Norges behov for hjelp i nord kan bli gjenstand for en hestehandel dersom USA trenger støtte fra Russland for eksempel i en konfrontasjon med Kina i sør.

En situasjon hvor Norge skulle trenge bistand vil dessuten trolig være en del av et mer omfattende scenario hvor USA antakelig vil være opptatt helt andre steder, for eksempel i Sør-Kinahavet, i Gulfen eller i Midtøsten og derfor ikke ha kapasitet til å engasjere seg i vår del av verden. Å tro at man kan kjøpe seg fremtidige trekkrettigheter på militær bistand fra USA bl.a. ved å bombe Libya sønder og sammen, er nok som å tro på julenissen. Omfanget og varigheten av støtten vil være situasjonsbetinget. Og hva med solidariteten i NATO dersom Donald Trump eller en av tilsvarende kaliber skulle bli valgt til president i USA? NATO er viktig for Norge, men bør være er et supplement og ikke et alternativ til et selvstendig og fullverdig nasjonalt forsvar.

Det tredje alvorlige ankepunktet mot Langtidsplanen gjelder nedprioriteringen av landmakten. I stedet prioriteres evnen til å bidra med alliansetilpassede nisjekomponenter først og fremst egnet for internasjonale operasjoner ledet av USA eller NATO utenfor så vel som innenfor artikkel 5-området. Det samme gjelder strategiske felleskapasiteter som nye jagerfly, overvåkingsfly og ubåter som er vel og bra isolert sett, og som Norge uansett må bytte ut, men som ikke er like bra når det går på bekostning av viktige territorielle nasjonale kapasiteter som Hæren, Heimevernet, basestrukturen og evnen til å mobilisere gjennom vernepliktsinstituttet. Så lenge vi hadde hovedkvarter på taktisk og operativt nivå som kunne føre landstrid over det meste av Norge, hadde vi også nasjonal kontroll over eget territorium. Med det minimale landforsvaret vi har igjen i dag volummessig er ikke det lenger tilfellet.

Nedprioriteringen av landmakten bygger på forestillingen om det militærteknologiske paradigmeskiftet og at overlegen teknologi med avanserte sensorer og presisjonsstyrte avstandsvåpen, og ikke soldater, vil være avgjørende på slagmarken. Dette representerer imidlertid et akterutseilt tankegods Pentagon for lengst har forlatt etter erfaringene i Irak og Afghanistan. Både amerikanerne og britene har for lengst erkjent at avansert teknologi ikke kan erstatte ’boots on the ground’. Nedprioriteringen av Hæren og Heimevernet er derfor et stort feilgrep først og fremst fordi det bygger på feil forutsetninger og dernest fordi det underminerer vår egen evne til å forsvare eget territorium. Det forsvaret vi nå ender opp med, dersom Stortinget vedtar regjeringens forslag til Langtidsplan, minner mye og det forsvaret ’neocons’ propaganderte for tidlig på 2000-tallet. De ønsket at de små NATO-landene skulle bidra med spesialtilpassede nisjekapasiteter først og fremst egnet som verktøy i USAs utenrikspolitiske verktøykasse.

Stortingsrepresentantene bør bruke sommerferien til å lese Langtidsplanen nøye. Det er stor forskjell å ha et selvstendig nasjonalt forsvar sammen med sterke allierte, òg å ha et forsvar som er underlagt og fullstendig avhengig av allierte til forsvaret av eget territorium. Stortinget har grunn til å være bekymret.

(Klassekampen, 5.7.2016.)

Advertisements