Sverre Diesen går igjen.

 

(Kanskje på høy tid å konfrontere Diesens ‘logiske utledninger’ med de sviktende sikkerhetspolitiske forutsetningene de bygger på og rette hans retoriske skyts mot ham selv. En kortversjon av denne artikkelen sto i Klassekampen 13.8.)

Øystein Steiro Sr. 13.8.2016.  Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen følger åpenbart ikke sin egen henstilling om at pensjonerte offiserer bør holde seg unna forsvarsdebatten. Selv sju år etter at han gikk av i forsvaret hevder han fortsatt monopol på sikkerhetspolitisk innsikt og militærfaglig kunnskap. Han synes fortsatt å gå igjen i Forsvarsdepartementets korridorer. Som rådgiver i langsiktig forsvarsplanlegging ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), og samboer med kontreadmiral Elisabeth Natvig, har han tilsynelatende fortsatt innflytelse nok til å kneble brysom kritikk. En nylig utarbeidet forskningsrapport fra FFI som var kritisk til Langtidsplanen for forsvaret, som Natvig er ansvarlig for, og som er en ren forlengelse av Forsvarsreformen, som Diesen hadde ansvaret for, fikk først gjennomgå av Diesen i FFI. Deretter ble den forhindret utgitt etter at Natvig tok direkte kontakt med instituttet fordi den etter sigende ikke holdt faglig mål.

Ifølge Klassekampen ser verken Diesen eller Natvig noe habilitetsproblem. Diesen sier selv at han ikke diskuterer tjenstlige forhold i det hele tatt med sin samboer. Det kan jo være riktig selv om de begge har langsiktig forsvarsplanlegging som arbeidsfelt. Den ene i FD. Den andre nå i FFI. Samboer Natvig har, siden 2012, vært sjef for Avdeling 4 som har ansvaret for langtidsplanleggingen i Forsvarsdepartementet. Diesen var sjef for Strategi- og langtidsplanavdelingen i Sentralstaben i 1998-2001 under utarbeidelse av Forsvarsstudie 2000 som la grunnlaget for Forsvarsreformen. Den har resultert i avviklingen av det territorielle, nasjonale forsvaret som Natvigs Langtidsplan utgjør siste spikeren i kista til. Diesen var frem til han gikk av i 2009 ansvarlig for gjennomføringen av Forsvarsreformen. Det er muligens bare en tilfeldighet at forskningsrapporten ble trukket etter at Diesen hadde sablet den ned og Natvig hadde intervenert. Det er imidlertid ikke første gang det er reist spørsmål ved samboerparets habilitet.

Diesen har hatt innflytelse på forsvarsplanleggingen i Norge nesten uavbrutt siden før årtusenskiftet. Han er utdannet ingeniør fra NTH, har lite operativ erfaring, men omfattende stabsbakgrunn. Han har bl.a. vært Planoffiser i Hærstaben og Operasjonsstaben i Forsvarets overkommando, Stabssjef ved 6. divisjon og siden sjef for Strategi- og langtidsplanavdelingen ved Forsvarets overkommando under utarbeidelse av Forsvarsstudie 2000 i 1998-2001. Forsvarsstudien la grunnlaget for Forsvarsreformen, som ble presentert som en modernisering av forsvaret som skulle gi det ”økt styrke og relevans”, men som i realiteten viste seg å innebære en massiv reduksjon i personell og nedbygging av baser og kapasiteter samt en overgang til et fullstendig NATO-avhengig forsvar. Fra 2003 var han militær assisterende departementsråd i FD og forsvarssjef fra 2005 til han gikk av i 2009.

Som forsvarssjef var Diesen nådeløs i sin karakteristikk av alle som tillot seg å gi uttrykk for motforestillinger til Forsvarsreformen. Offiserer som var kritiske er gjerne blitt beskyldt for å ”være styrt av interessene til egen forsvarsgren” eller ”ha en følelsesladet begeistring for den gamle forsvarsmodellen”. Selv hevder Diesen krav på det han kaller ”den objektive militære sannhet”, hva nå enn det måtte være. Særlig i Kristin Krohn Devold (H) og Anne-Grete Strøm-Erichsens (A) tid som forsvarsministre og under Diesens periode som forsvarssjef ble takhøyden særlig lav. Kommunikasjonsbudsjettet og antallet kommunikasjonsrådgivere i FD eksploderte. Frittstående forskningsinstitutter som var kritiske fikk strupet sine budsjetter. Flere personalsaker og i et par tilfeller rettssaker, som FD for øvrig tapte blankt, la et klamt lokk over den norske forsvarsdebatten. Mange ble satt på sidelinjen eller tok sluttpakker mens de mer ”tilpasningsdyktige” ble forfremmet.

Meningsmotstandere er opp gjennom årene blitt tillagt alle mulig slags tvilsomme motiver og karakteristikker. Den som sist har fått smake Diesens pisk er Oberstløytnant Tormod Heier ved Forsvarets høyskole. Heier, som åpenbart ikke er redd for å sette sin forsvarskarriere på spill, har dristet seg til å ha motforestillinger til NATOs raske ekspansjon i Øst-Europa. I en artikkel i Minerva 26.7. søker Diesen å ufarliggjøre Heier som en forsker med ekstreme og overflatiske synspunkt som ”er sterkt kritisk til både Norge og NATOs linje i nær sagt alle vår tids sikkerhetspolitiske utfordringer” og som ”ikke pløyer dypere enn å ta de russiske motforestillingene for det de gir seg ut for”, og som til forskjell fra Diesen, ikke skjønner noe av Russland og Russlands utenrikspolitiske ambisjoner. Diesen mener selv å kunne utelukke Russland som trussel av noe omfang fordi russerne er rasjonelle aktører og fordi det ikke er i Russlands interesse. Diesen slutter seg frem til dette ved hjelp av ”operasjonsanalysens stringens og logikk. Han gjør seg dermed til målbærer for et uvanlig primitivt, mekanistisk og ahistorisk syn når det gjelder konfliktteori og militær strategi. Det er ikke belegg verken i statsvitenskapelig teori eller i historisk empiri for at stater nødvendigvis opptrer enhetlig, rasjonelt og forutsigbart. Særlig når det gjelder totalitære regimer i en krise- eller konfliktsituasjon, kan det være grunn til å hevde det motsatte.

Uansett, dersom det hadde vært så enkelt å forutse utviklingen i sikkerhetsbildet fremover i tid, er det jo merkelig at verken NATO, FD eller Diesen selv har vært i stand til å kunne forutsi en eneste av de større sikkerhetspolitiske begivenhetene i nyere tid, verken Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, Russlands intervensjon i Georgia i 2008 og i Ukraina i 2014 eller den russiske involveringen i Syria i 2015. Det er faktisk tvert i mot slik at Diesen og FDs avdeling for langtidsplanlegging har tatt konsekvent feil mht. omtrent samtlige av de grunnleggende sikkerhetspolitiske forutsetningene som Forsvarsreformen bygger på.

  • Som det ble advart mot, og som utviklingen siden med all mulig tydelighet har vist, var det dessverre bare drømmespinn når Diesen mente å vite at den ”økte politiske og økonomiske integrasjonen i Europa har ført til at en ny omfattende krig ikke lenger kan anses mulig i vår del av verden” og at vi derfor ikke har behov for noe territorielt forsvar. Den voksende kløften mellom økonomiene i Sør- og Nord-Europa, den økonomiske krisen i EU siden 2008, den politiske krisen i EU som foreløpig har toppet seg med Schengen-samarbeidets sammenbrudd, Storbritannias utmelding og nå sist kuppforsøket i NATO-landet og halv-diktaturet Tyrkia, viser tvert imot et Europa som har utviklet seg i stikk motsatt retning. Dette er de harde realiteter. Det er ikke vanskelig å være enig, men det fremstår som nokså hjelpeløst når Utenriksministeren og Forsvarsministeren i en felles artikkel i Aftenposten 21.7. skriver at ”Europa tenger mer samhold, ikke mindre.”
  • Diesen, Forsvarsdepartementets avdeling for langtidsplanlegging og FFI var også fullstendig på bærtur da de påsto at Russland var ”på vei mot stabilt demokrati” og at ”Russland ikke vil kunne gjenreise et forsvar med supermaktambisjoner uten først å etablere en moderne økonomi integrert i det samme internasjonale system, med den samme gjensidige avhengighet som resultat og dermed den samme grunnleggende interesse for at fred opprettholdes”. Russland var ikke på vei til stabilt demokrati, men har i stedet utviklet seg i totalitær retning, rustet massivt opp og eksponert en stadig mer aggressiv utenrikspolitikk. Det har foreløpig toppet seg med invasjonene i Georgia i 2008 og Ukraina i 2014 og et stigende press mot Baltikum og Nordområdene. Norge og de vestlige Nato-land har i samme periode bidratt til å skape ytterligere ubalanse ved å ruste ensidig ned. Norges forsvarsbudsjett er i faste kroner i dag på omkring 1/3 av hva det var i 1990.
  • Det er heller ikke slik at Nordområdene har ”mistet sin strategiske betydning”, slik Diesen og Forsvarsdepartementet påsto og begrunnet nedleggingen av basene i Nord-Norge med. Med den økte spenningen mellom Russland og Vesten har Russlands kjernefysiske ubåtflåte på Kola-halvøya tvert imot fått økt strategisk betydning, noe som eksponerer særlig Nord-Norge og norske farvann. Mens oppmerksomheten har vært rettet mot Russlands grenser i Sørøst-Europa og Østersjøregionen er det grunn til å påstå at Nord-Norge og Barentshavet er i ferd med å bli mer utsatt enn både Balkan og Baltikum. Norge har imidlertid kun èn (1) ubåt som patruljerer i nordlige farvann. Vi hadde til sammenlikning 15 ubåter i 1990. Det kommer derfor i et noe underlig lys når de to ministrene etter Nato-toppmøtet skriver at ”I nord har Norge et særskilt ansvar, og vi har arbeidet for å sikre økt oppmerksomhet på utfordringene til havs.”
  • Diesens utlegninger om det såkalte ”militærteknologisk paradigmeskifte” i tidsskrifter og avisartikler de siste 15-20 årene og hans påstand om at presisjonsstyrte avstandsvåpen erstatter personell, har heller ikke tålt konfrontasjon med virkeligheten. Dette har amerikanerne og andre vestlige styrker dyrekjøpt har fått erfare i Irak og Afghanistan hvor de vant alle trefninger, men likevel tapte krigen til tross for langt overlegne våpen. Det er verdt å merke seg at amerikanerne for lengst har skjønt at overlegen teknologi ikke erstatter behovet for ’boots on the ground’. For den norske landmakten, det viktigste elementet i det nasjonale forsvaret, har imidlertid denne antakelsen vært en katastrofe. Hæren er redusert fra en mobiliseringsstyrke på 235.000 soldater under den kalde krigen til en såkalt mobil ”innsatsstyrke” på knapt 3.600 soldater. I Langtidsplanen foreslår Natvig bl.a. at Heimevernet reduseres ytterligere samtidig som Landmaktens fremtid skal utredes. Det vil ikke forbause om Elisabeth Natvig gir oppdraget om å utrede landmaktens fremtid nettopp til samboer Sverre Diesen?

Når den sikkerhetspolitiske analysen så til de grader har bygget på sviktende forutsetninger, har det naturlig nok ført til et forsvar hvis volum, struktur og innretning også har blitt feil. Vi har fått et sterkt nedskalert forsvar som nå kun består av mindre nisjekapasiteter og alliansetilpassede felleskapasiteter som bare har mening i forband sammen med allierte styrker. Det norske forsvaret er ikke lenger i stand til å kunne operere på egen hånd for å forsvare landet. Det minner mye om det forsvaret ’Neocons’ under George W. Bush Jr. sin presidentperiode propaganderte for tidlig på 2000-tallet. De ønsket at de små NATO-landene skulle bidra med spesialtilpassede nisjekapasiteter først og fremst egnet som verktøy i USAs utenrikspolitiske verktøykasse.

Forsvaret av Norge er nå helt og holdent lagt i hendene på NATO, som i realiteten betyr USA, som står for 73% av utgiftene i NATO. Det er imidlertid en usikker strategi. Solidariteten i NATO kan ikke tas som en selvfølge. USAs utenrikspolitikk ligger ikke fast. De isolasjonistiske strømningene i amerikansk politikk kan svinge fra en president til en annen, noe ikke minst Donald Trump demonstrerer til fulle? Trump har faktisk helt rett når han påpeker at de europeiske NATO-landene ikke dekker deres andel av forsvarsutgiftene. Og at det ikke er noen automatikk i at USA kommer andre NATO-land til unnsetning, bør heller ikke overraske, selv om det ikke er blitt uttalt så eksplisitt tidligere. Det illustrerer imidlertid hvor risikabelt det er å basere forsvaret av landet ene og alene på USA og NATO uten tilstrekkelig kapasitet til å ivareta en troverdig forsvarsterskel selv. Det er en måte å spare penger på som er både naiv og historieløs.

Etter at han gikk av har Diesen riktig nok vært klar på at Stortinget må sørge for at det er balanse mellom forsvarsbudsjettet og forsvarets oppgaver, men som forsvarssjef sa han at ”politikerne får det forsvaret de vil ha”. Det samme sa daværende kaptein i Generalstaben Otto Ruge i 1925. Etter Ruges oppfatning hadde det ingen hensikt å presentere regjeringen for det som militært sett var behovet, når en likevel ikke kunne få det. De militære myndigheter måtte gjøre det beste ut av det politikerne var villig til å gi. Kommanderende general som karakteriserte Ruges forslag som ”løst sammensatte småavdelinger av tvilsom karakter” og som et ”folkebedrag” ble tilsidesatt av Mowinckel-regjeringen i 1930. Ruge ble derimot forfremmet og fikk ansvaret for å utarbeide Forsvarsordningen av 1933 og ble siden forsvarssjef i 1940. Parallellen mellom Forsvarsordningen av 1933 og Forsvarsreform 2000, mellom Ruge og Diesen og omstendighetene rundt, er i det hele tatt slående like for ikke å si skremmende.

På samme måte som avslutningen av første verdenskrig bar med seg forestillingen om “krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger”, bar avslutningen av den kalde krigen med seg forestillingen om ”fred i Europa i all overskuelig fremtid” eller ”så lenge som det er meningsfullt å drive forsvarsplanlegging”, som Diesen har uttrykt det. Begge førte til en allmenn demilitarisering i Norge og Europa for øvrig samtidig som èn av stormaktene rustet opp, Tyskland den gang, Russland nå. Utenrikspolitisk satt man i mellomkrigstiden sin lit til Folkeforbundet og folkeretten, mens vi i dag stoler på at USA og NATO vil komme oss til unnsetning. Diesen begrunnet Forsvarsreformen på samme måte som Ruge med politikernes manglende budsjetteringsvilje. Løsningene for å spare penger var også tilnærmet identiske; en massiv nedbygging av kapasiteter, sanering av baser, reduksjon av verneplikten, redusert øvelsesvirksomhet og i stedet overgang til en liten, mobil, profesjonell og moderne hær som kunne settes inn i alle landsdeler i en eventuell krisesituasjon. Gjennom systematisk utvalg av ”lojale” offiserer i sentrale stillinger fra midten av 1920-tallet, bidro man til å undergrave forsvarsdebatten og forsvarsledelsens faglige integritet på samme måte som brysomme offiserer er blitt kneblet under gjennomføringen av Forsvarsreformen siden 2000. Resultatet i 1940 er kjent. Utfallet denne gang ligger fortsatt en plass i fremtiden.

Skal man lære av erfaring må man kunne sin historie. Det lyder derfor klokt når forsvars- og utenriksministeren etter NATO-toppmøtet i Warszawa sammen siterer Winston Churchill som sa at ”Jo lengre bakover i historien du ser, desto lenger inn i fremtiden vil du kunne rette blikket”. Går vi tilbake til 1940 er lærdommen klar, dersom vi ikke som Diesen avfeier det med å gjøre den vanlige feilen med ”å forberede seg på forrige krig og ikke på neste”. Den massive nedrustningen og neglisjeringen av forsvaret la den gang landet åpent for okkupasjonsmakten. Om vi går enda lengre tilbake i tid er det ikke vanskelig å finne eksempler på det motsatte. Etter at Sverige i 1895 truet med krig, la oppbyggingen av en moderne norsk hær på 76.000 mann, det militære grunnlaget som muliggjorde et smidig norsk diplomati som sørget for at unionsbruddet med Sverige fikk et fredelig utfall. Og i 1914, var Norge fortsatt relativt godt militært utrustet, noe som la grunnlag for at den ’fleksible’ norske nøytralitetspolitikken ikke førte til at stormaktene forgrep seg, selv om de strategiske grunnene til å gjøre det var åpenbare for begge parter.

Kjenner vi ikke historien risikerer vi å gjenta den, sa Winston Churchill. Det kan være grunn til å spørre om hvor godt Utenriksministeren og Forsvarsministeren egentlig kjenner historien og de sviktende sikkerhetspolitiske forutsetninger som ligger til grunn for det forsvaret vi har endt opp med i dag? At forsvarsdebatten i stor grad er blitt sentralstyrt og ensrettet har ført til et lite robust beslutningsunderlag. Resultatet er at vi har endt opp med et forsvar som ikke lenger er i stand til å ivareta sin primæroppgave, å forsvare landet. Det er et skrikende behov for en grundig, åpen og ryddig gjennomgang av Langtidsplanen for forsvaret. En slik gjennomgang må ikke bli styrt av gamle skrivebordsgeneraler som har for mange feil å forsvare og som historien for lengst har kjørt forbi.

Reklamer

9 thoughts on “Sverre Diesen går igjen.

  1. Delt med 12.500 lesere i prosjektgruppen Styrk Heimevernet! på Facebook. Vi har gått kritisk gjennom LTP for HVs del, og funnet en rekke feil som presenteres for Forsvarskomiteen i åpen høring 24. august. Vår utredning ligger på gruppesiden, under «Filer».

    Likt av 1 person

  2. Hvorfor finner jeg ikke forfatterens navn? I et så hardt angrep på personene Diesen og Natvig hadde det vært realt å presentere seg.

    Det er mye faglig å pirke i her, men jeg vil bare peke på det håpløse i å sammenligne det vi hadde på papiret for lenge siden med det vi har operativt i dag (slik det blir gjort med U-båter og Hærstyrker). Vi har f.eks. aldri kunnet seile 15 UVBer samtidig og da Hæren reduserte fra 13 til 6 brigader skjedde det uten oppsigelser.

    Liker

    1. Du finner forfatterens navn helt fremst i artikkelen samt som redaktør av nettsiden Alternativt forum. Forfatteren er meg, Øystein Steiro Sr. Når det gjelder «angrepet» på Diesen så er det vel ikke noe annet enn at jeg retter Diesens retoriske våpen mot ham selv. Han har ikke akkurat vært den som har spart på kruttet opp gjennom årene når det gjelder personkarakteristikker. Ellers er jeg enig i at sammenlikningen mellom de kapasitetene vi hadde i mobiliseringsforsvaret under den kalde krigen og de vi har i dag ikke tåler en 1:1-sammenlikning. En rekke av kapasitetene var sterkere på papiret enn i virkeligheten. Styrkeforholdet er uansett så nedskalert at vi med en landmakt som er under 2% av hva den (i beste fall) var under den kalde krigen fortsatt bare er en brøkdel av hva den var. Jeg ville bytte den raskt mobiliserbare norske hæren (hvis den fortsatt tåler betegnelsen ‘hær’ med høy kvalitet når som helst med den finske mobiliseringshæren på 185.000 mann, eller hva mener du? Men pirk gjerne mer i det faglige. Vi trenger debatt.

      Likt av 1 person

    2. Om du leser og ikke skummer, så ser du at det innledningsvis står:

      Øystein Steiro Sr. 13.8.2016.

      i artikkelen!!!!!!

      Liker

  3. Den langtidsplan som regjeringen legger frem for Stortinget, er ikke en plan som vil styrke forsvaret i/av Nord-Norge. Det er vesentlig å ha i minne. Det er slik jeg ser det.
    Tenk at det foreslås en samlokalisering av kampfly (F-35) og overvåkningsfly (Orion) på Evenes – en flyplass, som av meteorologer fortelles å være svært vanskelig å operere fra av værmessige årsaker.
    Argumentasjonen for å satse på Evenes skal være å øke kampkraft i nord.
    Det er horribelt å kunne foreslå noen slik kraftsamling, da det etter alle vurderinger fortelles at regulariteten er svært lav. Hvordan kan man sikre kampkraften når de nye kostbare F-35 flyene ikke kan ta av/lande.
    De enste flyplassene som fagfolk forteller er ok – dvs kunne bidra til styrket kampkraft i nord – vil være Andøya, Bardufoss og Banak. I hvert fall Andøya flyplass er slik med sine flere rullebaner i alle himmelretninger, at man kan operere i all slags vær, uhindret fra fjell og lumske meteorologiske forhold.
    Som kjent er kampflyplassen i Bodø flyttet til Ørland.
    Det går med 4000 liter bensin å fly ett F-35 fly fra Ørland til det er i posisjon til å styrke kampkraften i f eks Nordre Nordland/Troms.
    Hele det spillet som fremkommer av denne saken, vil kunne gi grunnlag for mange kriminalbøker fremover.
    I dag har vi gitt opp forsvar av Finnmark. Tenk at det har politikerne godtatt!! Og ikke nevnt i noen valgkamp!!
    Det øvrige forsvar i Nord-Norge, med dramatisk reduksjon av Hæren og Sjøforsvaret/kystforsvaret, og nå flytting av kampflyplassen fra Bodø og Nord-Norge til Ørland og Sør-Trøndelag, er forskrekkelig nedbygd.

    Likt av 1 person

    1. Du peker på ett av de mange utrolige paradoksene i norsk forsvarsplanlegging de siste 20 årene. Om de hadde blitt fremstilt samlet var det mange politiske hoder som hadde rullet. Rett og slett galskap og en vanvittig sløsing med fellesskapets midler for ikke å si en vanvittig håndtering av fellesskapets sikkerhet!

      Likt av 1 person

  4. Jfr. artikkelen over «Diesen går igjen» og påstanden om hans påvirkning på at den omtalte FFI-rapporten ble trukket, har Informasjonssjefen ved FFI Anne-Lise Hammer, lagt ut følgende presisering; «Utkastet til rapport er IKKE stoppet på grunnlag av kun Diesens kritikk og Natvigs spørsmål til AD (om utkastet som hun ble gjort oppmerksom på av en som hadde hørt om/mottatt utkastet på høringsrunde). Utkastet til rapport ble stoppet publisert i siste runde fordi den blant annet trakk konklusjoner på et overordnet nivå som FFI ikke kan stå inne for.»

    Jeg har svart følgende; OK. Jeg leser deg slik at det ble stoppet av flere grunner, ikke bare pga. Diesens kritikk. Altså Diesens kritikk var en grunn. Jeg skal gjøre oppmerksom på denne presiseringen det der hvor dette er kommunisert. Du nevner at rapporten ble stoppet fordi den i tillegg blant annet «trakk konklusjoner på et overordnet nivå som FFi ikke kan stå inne for.» Kan du si noe nærmere om hvilke konklusjoner det gjelder og hva det er i rapporten som FFI ikke kan stå inne for?

    Hammer svart deretter følgende; «Nei, det kan jeg ikke utkastet til rapport er gradert. Jeg kan vise til presiseringen vår på nettsidene vårer http://www.ffi.no/…/Klassekampensak-om-stoppet-FFI… og svaret forsvarsministeren gir på spørsmål fra Navarsete i Stortinget neste uke.

    Liker

Kommentarer er stengt.