Sviktende forsvarsplanlegging

images-1

Korttenkte politikere og sviktende forsvarsplanlegging er en dårlig kombinasjon når Langtidsplanen for forsvaret skal vedtas i Stortinget. Det er ikke uten grunn det vil bli brent varder over hele landet den 30.9. Vardebrenning varsler fare, men er først og fremst et varsko til ansvarsløse politikere.   

Øystein Steiro Sr., 16.9.2016.   Fornuftig langtidsplanlegging er krevende innen de fleste samfunnsområder, forsvarsplanlegging kanskje mer enn noen. At det er samsvar mellom de mål som fastsettes og midlene som stilles til rådighet er et minimumskrav.

Når det gjelder forsvaret bør det være best mulig samsvar mellom forsvarets dimensjonering og innretning og de sikkerhetsbehov det skal dekke. Like selvfølgelig er det at forsvarsbudsjettet må være tilstrekkelig til å dekke driftsutgifter og investeringskostnader. Det bør selvsagt også være samsvar mellom den faktiske utviklingen i forsvaret og slik regjeringen fremstiller den, slik at også forsvarspolitikken kan underlegges nødvendig demokratisk kontroll.

Siden Forsvarsreform 2000 ble iverksatt har det imidlertid ikke vært noen av delene! Forsvarets dimensjonering og innretning er ikke blitt bestemt ut ifra utviklingen i sikkerhetsbildet, men en på forhånd gitt økonomisk ramme. Samtidig har Stortinget over en årrekke systematisk underfinansiert de kapasiteter det selv har vedtatt å anskaffe. Langtidsplanene er dessuten blitt fremstilt som om at forsvaret er blitt gitt ”økt styrke og relevans” og ”økt kampkraft og bærekraft” mens realiteten har vært en massiv avvikling av baser og kapasiteter og omfattende reduksjoner i personell. Dette har resultert i en enorm ressurssløsing, et forsvar i total ubalanse og et stadig større gap mellom det forsvaret vi har behov for og det forsvaret vi har endt opp med. Det har skjedd uten at Stortinget har brydd seg og uten at offentligheten for øvrig har skjønt hva som egentlig har funnet sted.

I Stortinget forsvant interessen for og kunnskapen om forsvars- og sikkerhetspolitikken med den kalde krigen. Omleggingen fra et selvstendig nasjonalt NATO-støttet forsvar til et forsvar som ikke lenger kan stå på egne ben, men som nå er fullstendig avhengig av NATO, har funnet sted så godt som uten debatt i Stortinget. Det er en utvikling som er drevet frem av USA, som står for 73% av utgiftene i NATO, og som mer eller mindre er iverksatt av embetsverket i Forsvarsdepartementet uten motforestillinger. Resultatet er blitt et forsvar bestående av enkelte nisjekapasiteter som er mer egnet som verktøy i USAs utenrikspolitiske verktøykasse enn til å forsvare landet.

Med et embetsverk i FD i skvis mellom Washington og Brussel på den ene siden, og budsjettpresset fra sosialøkonomene i Finansdepartementet på den andre siden, har utfordringen først og fremst vært å nøytralisere den distriktspolitiske motstanden mot saneringen av baser og nedskjæringen personell i Stortinget, og å svinebinde de i offiserskorpset som har turt å uttale seg kritisk. Dette har latt seg gjennomføre bl.a. ved strategisk kommunikasjon og et stadig voksende kommunikasjonsapparat. Samtidig har det funnet sted en økt detaljstyring og ensretting av de sikkerhetspolitiske og militærfaglige rådgivningsmiljøene samt en omfattende sentralisering av planleggings- og beslutningsapparatet hvor de fagmilitære rådgiverne systematisk er blitt tilsidesatt.

Det begynte med avviklingen av Forsvarets Overkommando i 2003. Det som skulle føre til økt effektivitet resulterte i en total politisering av krevende og komplekse fagmilitære problemstillinger. Innføringen av såkalt integrert forsvarsledelse i 2006 forsterket denne utviklingen ytterligere på en særdeles uheldig måte. Med desentraliseringen av generalinspektørene for hær, sjø og luft i 2008, ble de fagligmilitære kompetansemiljøene så godt som ekskludert fra alle sentrale planleggings- og beslutningsprosesser. Dette har ført til et ensidig og lite faglig robust beslutningsunderlag, manglende nasjonal tilpasning til doktriner utviklet i USA og NATO og en forsvars- og sikkerhetspolitikk som ikke lenger henger ihop. Det har dessuten etterlatt et farlig tomrom mellom tidskritiske beslutninger på operativt og politisk nivå som kan få svært negative følger i en kritisk situasjon.

Det paradoksale er at man i FD omsider nå har erkjent den negative utviklingen i trusselbildet, men uten å ta høyde for det i forsvarsplanleggingen. Mens man lenge fornektet at Russland kunne utgjøre noen trussel og at Norge var strategisk utsatt, erkjenner man nå de geopolitiske realitetene. Langtidsplanen for forsvaret, med forslag om fortsatt sanering av basestrukturen og fortsatt nedbygging av sentrale nasjonale kapasiteter som Heimevernet, utgjør en ren forlengelse av Forsvarsreform 2000 som forutsatte fred og stabilitet og ikke det labile sikkerhetsbildet vi nå ser i Europa. Spriket mellom de aktuelle sikkerhetspolitiske utfordringene vi nå står overfor og det forsvaret det legges opp til i Langtidsplanen, er således i ferd med bare å bli enda større.

Spørsmålet er nå om Solberg-regjeringen evner å rydde opp i disse tvilsomme og inkonsistente beslutningsprosessene og ta de forsvarspolitiske konsekvensene av den negative utviklingen i sikkerhetsbildet eller fortsatt velger å stikke hodet i sanden. Ut ifra statsministerens tidligere uttalelser ser det dessverre ut til at hun ikke har forstått alvoret. Med den mobiliseringen som nå finner sted på grasrotnivå særlig i Nord-Norge, vil ”forsvarspartiet” Høyre i så fall komme til å få føle det ved stortingsvalget neste høst.

Det er ikke uten grunn det vil bli brent varder over hele landet den 30. september. Vardebrenningen varsler fare, men er først og fremst et varsko til ansvarsløse politikere.

(Denne artikkelen sto i Klassekampen 15.9.)

Advertisements