Trump vinner valget

unknown

 3.11. 2016.   Mye kan tyde på at Trump s fremgang ikke fanges opp av valgmålingene og at Trump vinner valget tirsdag. Det er den dårlige nyheten. Den gode er at det ikke behøver å bety så mye. Den nye presidentens valgløfter vil bli sterkt modifisert i møte med virkelighetens verden, kongressens mange ’checks and balances’ og den seige byråkratiske kontinuiteten i den føderale forvaltningen. Det har ikke minst Obama fått erfare, den mest veltalende presidenten siden Ronald Reagan, og antakelig den som har fått utrettet minst. ’Walk the walk, and talk the talk’ er, som de sier her borte, to vidt forskjellige ting, selv for en president.

Og selv om det er mager trøst, så er det ikke sikkert alternativet hadde blitt så mye bedre. Hillary Clinton har mange svin på skogen. Det overses lettvint av de norske korrespondentene som helst ferdes i de liberale miljøene i New York og Washington og nokså fjernt fra det som rører seg i den amerikanske grasrota. Det at Hillary er demokrat, kvinnelige presidentkandidat, politisk korrekt og dannet, til forskjell fra det vulgære trollet Donald Trump, legger til rette for en rosemaling av Hillary Clinton som nok faller i smak i redaksjonene i Norge, men som ikke uten videre går hjem i de brede lag her i USA. Hun har etter 30 år i politikken ikke noen god politisk ’track record’ å vise til. Mange stemmer på Trump rett og slett i mangel av noe bedre alternativ og i protest mot en kynisk politiske elite som er mer opptatt av å mele sin egen kake enn av de velgerne de representerer.

Norske avislesere husker Lewinsky-saken og kanskje at Bill Clinton sammen med Nixon er den eneste presidenten i amerikansk historie som er blitt stilt for riksrett. Den amerikanske velgeren husker imidlertid også da fire amerikanske diplomater ble drept i Bengazi i 2012 som en følge av rot og manglende dømmekraft da Hillary Clinton var utenriksminister. De er opptatt av email-skandalen, en utenriksministers kompromitteringen av statshemmeligheter, hennes forsøk på å snakke seg bort fra det og dekke over det ved å slette over 30.000 emailer. De husker Hillary og Bills involvering i Whitewater-affæren på 80-tallet og de mange skandalene knyttet til misbruk av deres politiske posisjoner siden, slik som Travelgate, Humagate, Pardongate, Filegate, Troopergate og Chinagate, for bare å nevne noen. Clinton Foundation og samrøret mellom nasjonens interesser og Clinton-familiens private interesser, bidrar heller ikke til å øke velgernes tillit. Gahr Støre og Børge Brendes velvillige donering av nesten en halv milliard av de norske skattebetalernes penger til den private Clinton-stiftelsen etter en til dels summarisk saksbehandling i UD, bekymrer nok ikke velgerne i USA i særlig grad. De er mer opptatt av at stiftelsen også mottar penger fra stater som Qatar og Saudi Arabia hvor ISIS har sine viktigste finansieringskilder.

Utenrikspolitikken opptar velgerne i USA i større grad enn i Norge. Store deler av velgermassen er enig med Trump når han hevder at invasjonene i Afghanistan, Irak, Libya og nå USAs politikk overfor Syria, har vært fullstendig mislykket, kostet landet enorme summer, ført til økt innvandring og mer, og ikke mindre, internasjonal terrorisme. Dette er en politikk velgerne rettmessig kan stille den politiske eliten i Washington, demokrater som republikanere, til ansvar for. Det taler ikke til Hillary Clintons fordel. Det samme gjelder det enorme budsjettunderskuddet og utflaggingen av arbeidsplasser til Kina og Asia forøvrig At folk tror at forretningsmannen Donald Trump kan gjøre noe med de omfattende strukturendringene i verdenshandelen for så være. Det er nok å slå fast at Hillary i hvert fall ikke har klart å gjøre noe med det. De frykter bare mer av ’same shit, new wrapping’.

Det samme gjelder ’Obamacare’. Ordningen har riktig nok gitt flere tilgang til helseforsikring, men det er folk i arbeid og ikke de rike eller elitene i Washington som har måtte betale regningen. For vanlige arbeidsfolk, som må slite for å få endene til å møtes, er helseforsikringen blitt langt dyrere og dekningen mye dårligere. Toleransen for sosiale inntektsoverføringer av denne typen er mindre utviklet i USA enn i Norge hvor bl.a. oljepengene frem til nå har bidratt til å holde kjøpekraften oppe for den jevne skattebetaler. Da det nettopp ble annonsert at prisen på ’Obamacare’ vil bli økt med ytterligere 23% var det få som festet særlig tillit til Bill Clintons krakilske forsøk på å ta avstand fra ordningen ved å uttale at den er blitt ’totally crazy’. Den utstrakte opportunismen i Clinton-leiren og forsøkene på å distansere seg fra upopulære ordninger har sammen med de mange skandalene snarere bidratt til å ytterligere undergrave tilliten hos velgerne.

Trumps suksess ligger ikke i personen Donald Trump eller i at mannen er noe mediageni. Den er mer på tross av enn på grunn av hans mange bisarre uttalelser og vulgære opptreden. Hans oppslutning har sin årsak først og fremst i velgernes manglende tillit til de politiske elitene som de oppfatter som mer opptatt av å mele sin egen kake enn å løse de enorme utfordringene landet står overfor og som truer velferden til dets innbyggere. Velgerne er ikke dumme. Det er fortsatt sak som først og fremst skiller i amerikansk politikk, ikke kandidatenes uttrykksform, slik man får inntrykk av gjennom den overflatiske rapporteringen av valgkampen i norske media. En hvilken som helst annen republikansk presidentkandidat enn Trump ville vunnet valget med store marginer.

Hillary Clinton leder fortsatt på de fleste meningsmålingene, men etter å ha hørt Obama tale til studentene her ved University of North Carolina onsdag, er jeg mer overbevist enn tidligere om at meningsmålingene ikke evner å fange opp kvalitative skift i elektoratet som det vi er vitne til nå. Obama er like veltalende som tidligere. Men den kritiske holdningen blant tilhørerne selv her i en demokratbastion som ved UNC er en annen enn den var under forrige valg. Det er åpenbart at grasrota er i ferd med å slå krøll på seg i opprør mot de politiske elitene. Vi har allerede sett tendenser til det samme i Europa, fra Brexit i Storbritannia og National Fronts framgang i Frankrike til Piratpartiet på Island. Erna og Jonas bør være varsomme med å tro at dette opprøret er et eksklusivt amerikansk fenomen.

Chapel Hill, North Carolina.

Advertisements