Presidentvalget – journalistisk og diplomatisk lavmål

 

39d4af4d6df5ff116e1384d9170a06a6Norske medias dekning og sentrale norske politikeres omtale av det amerikanske presidentvalget har vært til de grader politisk korrekt, og du verden så ensidig, overflatisk og uprofesjonell.

De norske korrespondentene her borte, VG, Aftenposten, Dagbladet og NRK har løpt i flokk og nærmest konkurrert om å demonisere Donald Trump og glorifisere Hillary Clinton. De har ikke prøvd, og antakelig heller ikke hatt forutsetninger for, å forstå amerikansk innenrikspolitikk og hva som er viktig for den amerikanske velger.

De har fokusert på person heller enn på sak, og levert overflatiske analyser som bekrefter lesernes egne fordommer. Og de har gjort det i trygg forvissning om at det uansett ikke spilte noen rolle fordi alle meningsmålinger og alle forståsegpåere helt til det siste spådde at Clinton ville vinne med stor margin. Så fikk de seg en på trynet når det ikke gikk som de trodde, og åpenbart håpet.

Dette er journalistikk på et faglig lavmål. Har redaksjonene helt glemt det mest elementære av presseetiske retningslinjer?

Er det noen i redaksjonene som i det hele tatt har tenkt på Artikkel 1.1 og hvor viktig det er for demokratiet med en uavhengig presse? Er det noen som har tenkt på Artikkel 1.2 og at pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk? Eller Artikkel 3.2 om at det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Eller Artikkel 4.1. om å legge vekt på saklighet i innhold og presentasjon? Ser vi i ettertid tegn til kritisk selvransakelse bortsett fra bortforklaringer og ansvarsforskyvning til de håpløse meningsmålingsinstituttene som kunne ta så feil?

Det ser ut som beruselsen over den kollektive fordømmelsen av det politisk ukrorrekte monsteret Trump rett og slett har parkert alle presseetikk og all faglig profesjonalitet.

Like ille, om ikke verre, er at en rekke sentrale norske politikere har gitt særdeles ufordelaktige karakteristikker under valgkampen av en presidentkandidat som fra årsskiftet vil bli USAs neste president. Det er bare noe man ikke gjør, selv om meningsmålingene skulle vise at vedkommende ikke hadde noen sjanse til å vinne valget.

Det er særdeles uklokt når leder for Utenriks- og forsvarskomiteen, Anniken Huitfeldt (Ap), uttalte under valgkampen at Trump kan bli ”farlig for Norge” eller når Svein Roald Hansen (Ap) i samme Stortingskomite, offentlig beskriver Trump som et ”politisk monster som spiser sine egne”. Man kan mene hva man vil om Trump, men det er særdeles dårlig protokoll når Børge Brende (H), som norsk Utenriksminister, kastet seg inn i den amerikanske valgkampen i august ved å refse Trump for hans uttalelser i forhold til kvinner og minoriteter. Det gagner ikke norske interesser og legger dårlige føringer for våre relasjoner til den nye administrasjonen.

Så hvordan kunne alle bedreviterne komme ut så galt? Hvordan kunne meningsmålingene ta så feil? Hvordan kunne media så til de grader tilsidesette alle presseetiske retningslinjer? Hvordan kunne norske politikere midt i valgkampen uttale seg så hemningsløst negativt om den ene kandidaten, uten noen dybdeforståelse når det gjelder amerikansk innenrikspolitikk og åpenbart uten tanke på hvor upassende slik er?

En del av svaret ligger nok i den aparte og usympatiske figuren Donald Trump. Det førte til at meningsmålinger, tenketanker, media og kommentariatet for øvrig, fort mistet fokus fra de sakene det amerikanske elektoratet var opptatt av og i stedet fokuserte på det ekstraordinære ved personen Donald Trump. De gikk på spilleren i stedet for på ballen.

De var mer opptatt av Trumps mange bisarre og vulgære uttalelser, overså at Obama og demokratene var bedre til å love enn til å gjennomføre og kjøpte velvillig propagandaen fra Clintons massive mediakampanje. Om de hadde fulgt med kunne de rapportert om hvor brutal den var, og at den brukte nesten tre ganger (NOK 5,7 mlrd) så mye penger som Trump. Det var det ingen norske korrespondenter som rapporterte om. Velgerne var opptatt av utflaggede arbeidsplasser, Obamacare som førte til dyrere og dårligere helseforsikring, ukontrollert innvandring fra Mexico med alle de sosiale problemene det har ført til, en lang rekke med mislykkede kriger i Midt-Østen og en politisk elite som er mer interessert i å mele sin egen kake enn å ivareta interessene til det folket de er satt til å representere.

Det forsto ikke den politiske eliten i Washington og i enda mindre grad norske media og norske politikere.

Den andre hovedforklaringen ligger rett og slett i manglende kunnskap og sviktende faglig integritet. Som vi nettopp så under Brexit, fanger kvantitative meningsmålinger dårlig opp kvalitative skift i velgermassen. Andre mer kvalitative tilnærmingsmåter ville avdekket at velgerne var sterkt opptatt av de sakene Trump sto for og at det var flere skjulte Trump-velgere blant demokratene, som ikke turte å stå frem selv i anonyme meningsmålinger, enn det var Clinton-tilhengere blant republikanerne.

At media løper i flokk og at presseetikken har fått dårligere kår er ikke akkurat noe nytt, særlig i en situasjon hvor journalisten har all sympati og alle meningsmålinger i ryggen. Om de norske korrespondentene ikke så lett hadde latt seg rive med, men brukt tid til å forstå de sakene velgerne på landsbygda og i forstedene var opptatt av ville noen kanskje hatt flere motforestillinger.

At Utenriksministeren og lederen for Stortingets Utenriks- og forsvarskomite involverer seg med partiske uttalelser midt i en presidentvalgkamp vitner om dårlig dømmekraft og dårlig diplomatisk protokoll. Rapporteringen fra ambassaden i Washington har åpenbart ikke utgjort noe godt korrektiv. Den har antakelig vært like fjern fra den amerikanske grasrota som mainstream media. Kanskje ikke så rart, når kildene stort sett er de samme.

Utenriksledelsen og ambassadens ensidige dyrking av ’the Clintons’, Obama-administrasjonen og de etablerte elitene representerer, sammen med de mange negative uttalelsene om den kommende presidenten fra offisielt norsk hold, ikke akkurat noen god start for amerikansk-norske relasjoner når Trump tiltrer i januar og skal skifte ut de 4000 mest sentrale stillingene i den nye administrasjonen. Vi får håpe at Trump har like dårlig hukommelse som media og ikke like dårlig dømmekraft som sentrale norske politikere, men det er kanskje å håpe på for mye.

Chapell Hill, North Carolina

Advertisements

One thought on “Presidentvalget – journalistisk og diplomatisk lavmål

Kommentarer er stengt.