Nisselueprisen til norske media.

 

i-3992b87995788c92e172567f50054d06-media-literacy.jpg

I en epost til et av medlemmene i rådet som nominerer kandidater til Pulitzer-prisen, foreslo en god venn å opprette en ‘Non-Pulitzer Prize’. Den burde utdeles avisene i USA som var så opptatt av å skrive om alle Trump hadde fornærmet at de totalt ”missed the biggest story of the last ten years.” Den kunne komme med en liten messingstatuett – en struts med hodet stukket godt ned i sanden, eller som en forgylt femdollarseddel, tilsvarende prisen på en bussbillett til å komme seg ut av Washington og down-town Manhattan, slik at journalistene kunne snakke med vanlige folk i stedet for bare med hverandre.

Etter å ha fulgt presidentvalget og den norske mediadekningen på nært hold her i USA, er det åpenbart vel så stort behov for en tilsvarende norsk pris. Den kunne for eksempel hett ’Nisselueprisen’, kanskje utformet som en liten forgylt gnom med nisselua trukket godt ned over øynene. Selvransakelsen etter presidentvalget pågår nå for fult i amerikanske media. At det ikke opptar redaksjonene i Akersgata og på Marienlyst er skuffende, men ikke uventet.

Den eneste trøsten er at Aftenposten, NRK, Dagbladet og VG var i godt selskap. Og her er vi ved problemets kjerne.

De var ikke bare i godt selskap. De var alle i samme selskap. Journalistene, kommentatorene, de utenlandske korrespondentene, meningsmålerne, de intellektuelle, forståsegpåerne, diplomatene og de politiske sentrumselitene omgås først og fremst hverandre. Informasjons- og meningsutvekslingen fungerer som et selvforsterkende ekkokammer. Blir en påstand gjentatt mer tre ganger, fremstår den som en sannhet, nesten uansett, og jo mer politisk korrekt den er jo mer ukritisk forholder man seg til den.

Og medias dekning har vært så til de grader politisk korrekt i demoniseringen av Trump. De har vært mer opptatt av person enn av sak og fikk derfor ikke med seg at velgerne faktisk prioriterte sak fremfor person når de gikk inn i stemmeurnene. Slik surret de bort det valget egentlig dreiet seg om, det velgerne var opptatt av og at Trump faktisk kunne komme til å vinne valget.

Hadde de tatt en buss ut av byen og bort fra mottakelsene og forretningslunsjene i Washington hadde de kanskje skjønt litt mer, eller som min amerikanske venn skrev til meg;

”Nancy og jeg kjørte til Colorado i mai. På veien så vi en ødemark av forlatte gårder og småbyer. At Hillary Clinton fullstendig overså folk i forstedene og på landsbygda sier en hel del om hennes egen arroganse. Den er utbredt blant demokratene. Hun trodde hun var progressiv og liberal, men opptrådte egentlig som Marie Antoinette som ba bøndene spise kake.

 Jeg håper selvfølgelig at Trump vil stoppe med sine smålige og vulgære fornærmelser og vise statsmannstakter, men han har gjort noen ingen forestilte seg mulig. Han har gitt sin egen partiledelse en på trynet og deretter filleristet opposisjonen. Han har tatt velgerne alvorlig i stedet for å ta dem for gitt, slik Hillary Clinton og media har gjort. Slik er demokratenes valgnederlag og seieren til forretningsoligarken Trump, paradoksalt nok en seier for demokratiet og den vanlige mann i gata.”

 Eller de kunne snakket med for eksempel en fysioterapeut som jeg kjenner i en av forstedene, og hørt hva hun synes om Obamacare. Hun tjener kanskje 40-50.000 dollar i året og sliter med å få endene til å møtes. Hun synes det er fint at de som ikke har arbeid får gratis helseforsikring. Men hun synes ikke det er noe greit at hun og andre som lever fra den ene månedslønnen til den neste må betale for det ved at hennes helseforsikring er nesten femdoblet fra 126 dollar og 10 cent i måneden til 557 dollar og 18 cent i måneden. Med Obamacare har hun mao. fått en reallønnsnedgang på 10-15% på kjøpet på ei lønn som attpåtil har stått stille de siste 22 årene. Samtidig er egenandelen gått kraftig opp og dekningen er gått ned.

For den øvre del av middelklassen, de rike eller de velstående elitene med en lønnsinntekt på 100-200.000 dollar eller mer spiller det liten eller ingen rolle. De har dessuten omfattende private ordninger. Men for den hardt arbeidende mannen i gata innebære Obamacare en utvikling til det klart verre. Det er bl.a. dette mange velgere tenkte på da de gikk inn i stemmeavlukkene. Bekymring for Trumps rabiate uttalelser om kvinner, homofile og innvandrere er en luksus folk flest, til forskjell fra de liberale elitene i storbyene, ikke har kunnet koste på seg å prioritere.

Så viser allvitende Aftenposten med sin sedvanlige og selvhøytidelige arroganse at de fortsatt ikke har skjønt noe. På lederplass heter det 14.11. at ”Trump må anerkjenne sine kritikere”. Det ligger nesten noe religiøst i selvgodheten. De kunne like gjerne skrevet at han nå må ”erkjenne sine synder” for det var jo helt feil at han skulle vinne valget og bli president. Ikke snev av selvransakelse når det gjaldt medias rolle. Ikke snev av dårlig samvittighet for den utstrakte saksingen og kopieringen fra Washington Post og New York Times. Ikke snev av selvkritikk for den overflatiske, uprofesjonelle og presseetisk tvilsomme dekning av valget og at den kan ha bidratt til å splitte velgerne vel så mye som de bisarre uttalelsene til Trump.

Nei, grunnen er selvsagt Trump som ”gjennomførte en splittende kampanje og sådde tvil om han ville godta valgresultatet.” Ikke et ord om at Hillary Clintons mediakampanje var minst like aggressiv og splittende, noe de ville vist dersom de hadde fulgt med på andre amerikanske TV-kanaler enn CNN. Ikke et ord om at Clinton brukte nesten tre ganger så mye penger som Trump (hele 5,7 milliarder kroner!) på politisk TV-reklame. Ikke så rart for det passer likesom ikke inn i bildet. Ikke et ord om at Clinton-kampanjen stort sett ble finansiert av Wall Street mens Trump betalte ut av egen lomme. Ikke så rart. Det passer heller ikke inn i bildet av den liberale, sosialt innstilte demokraten Hillary Clinton.

Du verden for et journalistisk lavmål! Det er kanskje ikke så rart at avisene, som prioriterer det politisk korrekte fremfor det korrekte, er i tilbakegang. Ikke så rart at leserne reagerer på det ensidige og overflatiske  ved å si opp abonnementene på samme måte som velgerne reagerer på de politiske elitenes arrogansen ved stemmer på noe annet, nesten hva som helst, som for eksempel Donald Trump.

Chapell Hill, North Carolina

 

Reklamer