Forsvaret – hva må gjøres? (del II)

 

kwbzwsg

Forsvarsreformen har resultert i et forsvar hvis volum og innretning kanskje var adekvat slik mange så på verden for 20 år siden, men som ikke tar høyde for dagens sikkerhetsbilde og utviklingen i våre allianseforhold. Det er derfor dårlig egnet til å dekke våre aktuelle sikkerhetsbehov.

Vi trenger et NATO-tilpasset forsvar, ikke et forsvar som er fullstendig NATO-avhengig. Og vi trenger et forsvar som kan stå på egne ben slik at vi også kan ta vare på oss etter beste evne selv dersom det blir nødvendig. Det kan vi ikke i dag. Men mye kan gjøres selv innenfor de nåværende budsjettrammene. Finland er et godt eksempel. Finland har riktig nok et begrenset sjøterritorium og derfor ikke noen marine å snakke om, men har et forsvarsbudsjett som kun er halvparten av det norske. Finland har ikke NATO å støtte seg til, men det har heller ikke vi dersom USA svikter. Men Finlands forsvarsbudsjett gir likevel et forsvar med volum, kapasiteter, utholdenhet og forsvarsvilje som vil få en stormakt til å tenke seg om to ganger.

Mens det norske forsvarsbudsjettet gir oss en minihær på knapt 6000 soldater med rubbel og bit og et Heimevern på 35.000 mann, kan finnene mønstre en stående hær på 16.000 soldater og en reserve på hele 230.000! Det finske artilleriet består av 804 enheter, riktig nok er ikke alt av siste årgang, men fult brukelig. Det norske artilleriet består av 14 kanoner! Mens det finske kavaleriet kan mønstre 250 stridsvogner har vi 52 hvorav knapt halvdelen er operative. Finnene har 24 luftvern missilsystemer. Vi har ett NASAMS missilsystem! Den finske hæren har 20 helikoptre. Den norske hæren har etter den siste Langtidsplanen ingen! Finland har 130 oberster og generaler. Norge har 831! I Finland går 12% av forsvarsbudsjettet til administrasjon. I Norge over 60%!

En behøver ikke være noe geni for å skjønne hva som er i veien med det norske forsvaret, eller hvilket av de to landenes territorium en fremmed makts generalstab ville kvie seg mest for å krenke. Den kvarte millionen soldater som finnene kan mobilisere, deres sterke forsvarsvilje og klare strategi om å forsvare hele landet og med alle midler dersom det skulle bli nødvendig, vil enhver fiende ha stor respekt for. Vi har i praksis gitt opp målsettingen om å forsvare hele landet, herunder forsvaret av Nord-Norge. Vi har vedtatt å legge ned kystforsvaret, senest med avviklingen av Kyst-Heimevernet. Vi satser i stedet alt på at USA skal forsvare oss ved at vi prøver å kjøpe oss sikkerhetsgarantier gjennom å investere i kostbare strategiske felleskomponenter som fregattene og de nye jagerflyene.

De ekstremt dyre amerikanske F-35 jagerflyene, har primært offensiv kapasitet, gir i forhold til alternativene lav vernekraft per krone og vil, slik Stortinget driver forsvarsplanlegging, bidra til kannibalisering av resten av forsvarsbudsjettet i flere tiår fremover. Med kun en flybase (Ørland) med tilstrekkelig kapasitet som fortsatt er tilnærmet uten et luftvernrakettforsvar og knapt har fysisk beskyttelse av flyene, er de særdeles sårbare. Det gjelder også de fem fregattene som både er sårbare og kostbare, faktisk så kostbare at vi bare har råd til å ha en operativ mens de andre fire ligger i bøyene. Det gjelder også de nye amerikanske overvåkingsflyene som skal erstatte Orion-flyene som til en relativt rimelig penge kunne blitt oppgradert og fått økt sin levetid i ytterligere 20 år. Uten en amerikansk hangarskipsgruppe på plass i Norskehavet vil den ene fregatten raskt bli slått ut, Ørland jevnet med jorden og de fleste av de 56 F-35 jagerflyene ødelagt på bakken eller skutt ned i løpet av kort tid.

Vi trenger et forsvar – hær, marine og flyvåpen – som står støtt på et fundament med tre pilarer som innbyrdes henger sammen og gjensidig forsterker hverandre. Èn som kan bidra med strategiske kapasiteter til NATOs kollektive forsvar som det er naturlig for Norge å ta hånd om, slik som overvåkingsfly til overvåking av Nordområdene samt ubåter til å sikre kontroll over norsk sjøterritorium og infrastruktur til forhåndslagring av allierte våpen og utstyr. Èn annen pilar som er innrettet for å sikre brohoder for allierte forsterkninger dvs. gjøre det mulig for allierte å fremføre og landsette effektive hærstyrker med tyngre materiell. Og endelig hovedpilaren, et betydelig styrket og fleksibelt Heimevern som kan mobiliseres over hele landet, utrustet med moderne panservern, men for øvrig stort sett med lette våpen, som kan operere spredt og selvstendig med stor mobilitet i mindre enheter og som dermed er mindre sårbart overfor kostbare moderne våpensystemer og derfor ha stor utholdenhet.

Med andre ord: Selg eller gi bort fregattene til Storbritannia eller et annet alliert land som har forsvarsbudsjett stort nok til å kunne ta dem i bruk. Bruk inntektene til å kjøpe 12 heller enn 4 nye ubåter slik det er lagt opp til i Langtidsplanen. Ubåtvåpenet er fortsatt det mest effektive forsvarsvåpenet for å forhindre en fremmed makt kontroll over norsk sjøterritorium, noe de 20 ubåtene vi hadde under den kalde krigen demonstrerte til fulle. Hør på Trump, og la være å kjøpe de 52 F-35 jagerflyene. De er alt for dyre. Kjøp i stedet oppgraderte F-18 eller F-16 fra USA. Det vil gi den samme sikkerhetspolitiske koplingen. Behold de 18 helikoptrene på Bardufoss, men dropp planene om å kjøpe nye overvåkingsfly nå. Oppgrader heller Orion-flyene. Mye av langdistanseovervåkingen av havområdene vil uansett etter hvert bli overtatt av droner og satellitter. Bruk de frigjorte midlene til å bygge opp to brigader til, slik at vi får tre, èn fast i Troms og Finnmark til forsvaret av Nord-Norge, èn i Trøndelag til sikring av forhåndslagre og allierte brohoder, og en mobil brigade som strategisk reserve på Østlandet.

Og ikke minst, gjenoppbygg Vernepliktinstituttet. Rust Heimevernet kraftig opp slik at vi, som finnene også kan mobilisere en kvart million kvinner og menn om det skulle bli nødvendig. Vi har omtrent det samme befolkningsgrunnlaget. Bygg videre på den forsvarsviljen som vi allerede har hos ungdommen ved å gjøre militærtjenesten meningsfull og kvalifiserende for sivilsamfunnet. Honorer innsats og bidra til at det å forsvare fedrelandet blir attraktivt og betraktet som en rett heller enn en plikt. Motvirk den negative stigmatiseringen av patriotisme og vilje til å tjene fellesskapet. Børst støv av de gamle sivile beredskapsplanene og mobiliser sivilsamfunnet slik Sverige allerede er i ferd med å gjøre. Tenk praktisk. Glem ’new public management’, falske synergier og kostbare utredningers urealistiske kostnadsbesparelser. Det fungerer ikke for å effektivisere en kollektiv offentlig tjeneste som forsvaret. Forenkle og la være å kjøpe alt på øverste hylle. Kutt de administrative kostnadene til et minimum og styr midlene mot den spisse enden.

Norsk forsvarspolitikk etter 2000 er en skandale. Politikerne med det fremste ansvaret har enten forlatt politikken, landet eller begge deler. Den sittende regjering synes enda ikke å ha tatt alvoret innover seg. Men sosiale media koker. Aksjon ’Styrk Heimevernet’ for eksempel, har nå nærmere 30.000 opprørte medlemmer som synes å forstå mer om hva norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk dreier seg om enn mange av våre folkevalgte. De aksepterer rett og slett ikke at det gambles med landets sikkerhet på denne måten. Foreløpig er det bare Senterpartiet som har vist ansvar og tiltrådt 2%-kravet. Arbeiderpartiet har mye å svare for, men synes omsider å våkne og følge etter dersom programvedtaket ikke blir så uforpliktende mht. tidshorisonten at det ikke har noen praktisk verdi. De partiene som ikke tar forsvarspolitikken på alvor i valgkampen vil få seg en alvorlig overraskelse når stemmene skal telles.

Reklamer