Forsvaret – nødvendig med radikal nytenkning (del I)

 

Den nettopp vedtatte Langtidsplanen for forsvaret, representerer det siste trinnet i gjennomføringen av forsvarsreformen basert på Forsvarsstudie 2000. Forsvarsreformen har medført en omfattende nedbygging og omlegging av forsvaret siden årtusenskiftet. Resultatet har blitt et forsvar hvis volum, innretning og struktur i beste fall var adekvat slik mange så på verden for 20 år siden, men som er lite egnet til å dekke det forsvarsbehovet vi har i dag. Det er verken tilpasset det aktuelle sikkerhetsbildet, utviklingen i våre allianseforhold eller småstatens ensidig defensive sikkerhetsbehov.

Forsvarsreformen la til grunn at Russland var på vei til å bli et stabilt demokrati, at Nordområdene derfor hadde en begrenset strategisk verdi, at solidariteten i Alliansen var absolutt og at globaliseringen og integrasjonen mellom statene i Europa var kommet så langt at krig av noe omfang eller varighet ikke lenger ble ansett som aktuelt i vår del av verden. I tillegg var det en del i det norske militære miljøet som hadde forestillinger om et såkalt ”militærteknologiske paradigmeskiftet” tuftet på at ny, overlegen teknologi i all hovedsak ville erstatte tropper på bakken.

Det har resultert i et forsvarsbudsjett som i faste kroner er redusert til 1/3 av hva det var i år 2000. Vi har de facto gitt opp målsettingen om å kunne forsvare hele landet. Det har også medført at den nasjonale forsvarsterskelen og basestrukturen nå er så godt som avviklet. Hæren, den viktigste territorielle kapasiteten, er redusert til en brøkdel. Det samme gjelder Heimevernet som nå vil bli ytterligere redusert. I stedet har vi valgt å satse på noen få og særdeles kostbare høyteknologiske strategiske kapasiteter som kun har mening om de opererer sammen med allierte styrker. Ingen av forsvarsplanenes opprinnelige forutsetninger er imidlertid oppfylt.

Sikkerhetsbildet i Europa har utviklet seg i motsatt retning av det som ble lagt til grunn ved årtusenskiftet. Russland er blitt mer totalitært og ikke mer demokratisk, og har i tillegg rustet ensidig opp siden 2002 samtidig som utenrikspolitikken er blitt stadig mer aggressiv. Det har hittil kulminert med overgrepene i Georgia i 2008 og Ukraina i 2014 samt en stadig tydeligere markering av Nordområdenes strategiske betydning i det såkalte russiske bastionforsvaret. Erfaringene fra krigene i Midt-Østen har vist at heller ikke langtrekkende presisjonsvåpen erstatter tropper på bakken. I stedet for økt integrasjon viser EU klare oppløsningstendenser både økonomisk og politisk. Selv forutsetningen om at solidariteten i NATO er absolutt, har begynt å slå sprekker.

Utviklingstrekkene som beskrives ovenfor, kan bli meget alvorlige for Norge. Forsvaret er nå i realiteten helt overlatt til NATO. Det betyr i praksis til USA, som pr i dag dekker 73% av kostnadene i Alliansen. Den atlantiske dimensjonen i amerikansk utenrikspolitikk har allerede over lengre tid blitt svekket til fordel for et økt engasjement i Asia og Stillehavsregionen. Det er grunn til å tro at Trump kommer til å forserer denne utviklingen. Samtidig fremstår de europeiske NATO-landene, som en følge av utvidelsene østover, som mer splittet nå enn før, og forsøkene på å etablere et europeisk forsvarssamarbeid har rent ut i sanden sammen med visjonen om et integrert EU.

Valget av Donald Trump som president i USA aksentuerer ytterligere sårbarheten ved å legge alle eggene i NATO-kurven. I tillegg til å kreve at de europeiske medlemslandene må betale sin relative andel av utgiftene i NATO, har Trump flere ganger antydet at NATO har utspilt sin historiske rolle. Trump har også vært klar på at tiden kan være inne til å se bort ifra Russlands overtramp i Ukraina og at han ønsker en tilnærming mellom USA og Russland. Det kan isolert sett være positivt, men det gir ingen god presedens når det gjelder stormakters overgrep mot småstater og lettvinte omgang med folkeretten.

Det kan legge grunnlag for ”avspenning” mellom USA og Russland, men det kan også føre til en ytterligere svekkelse i de euro-atlantiske alliansebånd som vil kunne skape en situasjon hvor de små landene lettere kan bli gjort til objekt for stormaktenes interesser og hestehandler slik vi kjenner fra den såkalte ”balansepolitikkens” tidsalder frem til andre verdenskrig.

I et stadig mer labilt Europa står Norge nå mer alene og mer utsatt enn noen gang siden andre verdenskrig. Våre to hovedallierte har bevegd seg ytterligere i isolasjonistisk retning, USA med Trump og Storbritannia med Brexit. Det er i den situasjonen som vi nå ser utvikle seg fullstendig uforståelig at regjeringen ikke straks innfrir forpliktelsene i NATO om å øke forsvarsbudsjettet til 2% av BNP. Det er enda mer ubegripelig at regjeringen i stedet for å styrke landmakten, vår viktigste territorielle kapasitet, foreslår å sanere det lille som er igjen av baser, redusere Heimevernet ytterligere og å utrede Hærens fremtid i stedet for å gjenoppbygge den snarest mulig.

Hvor langt USA kommer til å bevege seg i isolasjonistisk retning under Trump, vet vi ikke. Mye tyder på at USA kommer til å ha mer enn nok med seg selv og med å få orden på det enorme budsjettunderskuddet. Mye tyder også på at forholdet til Kina kommer til å bli vanskeligere. En økning i spenningsnivået i Sør-Kinahavet vil, i så fall svekke USAs evne til å ivareta Alliansens sikkerhetsinteresser i Europa og Nord-Atlanteren, selv om viljen skulle være tilstede. Vi bør uansett spørre oss selv om vi vil ha et forsvar som er fullstendig avhengig av andre og som kanskje var relevant for 20 år siden, eller et forsvar hvis volum, innretning og struktur reflekterer den faktiske utviklingen i sikkerhetsbildet og endringen i allianseforholdene.

Norge trenger en nasjonal generisk forsvarsmakt som gir mening mot de åpenbare truslene mot norsk sikkerhet i dagens sikkerhetsbilde, og ikke minst, mot de uforutsette overraskelsene som erfaringsmessig vil inntreffe. Selvsagt må vi videreføre NATO-linjen og med full kraft arbeide for å opprettholde de euroatlantiske relasjoner. Men vi må også være realistiske. Den som ikke kan eller vil gjøre noe selv, får neppe hjelp av noen andre, men kan utnyttes og okkuperes av mange. Vi må kunne forsvare oss på egen hånd dersom det oppstår en situasjon hvor USA ikke vil, eller ikke kan, forsvare oss. Vi trenger et NATO-tilpasset forsvar, men må også kunne forsvare oss selv dersom det blir krevet.

 

Advertisements