Avviklingen av landmakten og vrangforestilllingen om det militærteknologiske paradigmeskifte

drone_drain

(Avviklingen av landmakten hviler i stor grad på et foreldet tankegods og en uhemmet teknologioptimisme knyttet til utviklingen av avstandsleverte presisjonsvåpen på 90-tallet. Forestillingen om «easy war» med fjernkontroll og at overlegen militærteknologi kunne erstatte ‘boots on the ground’ var en vrangforestilling ingeniøren og tidligere forsvarssjef Sverre Diesens svelgte med hud og hår her hjemme. Han kalte det for ikke mindre enn ‘et militærteknologiske paradigmeskifte’. Jeg imøtegikk denne naive forestillingen i en rekke artikler, bl.a i vedlagte i Norges Forsvar i 2011, men åpenbart uten at det gjorde noe inntrykk. Avdeling for langtidsplanlegging i Forsvarsdepartementet holder utrolig nok fortsatt fast ved dette foreldede tankegodset. Det ligger til grunn for den siste Langtidsplanen for forsvaret og som premiss for Landmaktsutredningen. Dette til tross for at amerikanerne, etter erfaringene i Irak og Afghanistan, for lengst har forkastet det. Genealmajor H.R. McMaster, som ledet de amerikanske operasjonene i Irak i 2005 og 2006 og som nettopp er utnevnt til Trumps sikkerhetspolitiske rådgiver, oppsummerer hvor forkastelig denne antakelsen har vært i en artikkel i New York Times i 2013. Artikkelen er gjengitt under. Forsvarsdepartementet har trolig enda ikke fått dette med seg.)

 

Norges Forsvar Nr. 4/2011.  Den som hadde trodd at tidligere forsvarssjef Sverre Diesen nå som han selv er gått over i pensjonistenes rekker, skulle følge sin egen henstilling til andre pensjonerte offiserer om å ligge unna forsvarsdebatten, har tatt skammelig feil. I sitt utrettelige forsvar for forsvarsreformen har han den siste tiden vært nesten allestedsnærværende i form av fordrag, seminarer, intervjuer og artikler, og nå også i bokform. Det er bra for forsvarsdebatten, men alt i Diesens enkle forestillingsverden er dessverre ikke like bra.

Den diesenske retorikken, de mange forenklingene og de usaklige stråmanns-argumentene står i sterk kontrast til den tilsynelatende faglige og vitenskapelige fremstillingsformen Diesen prøver å pakke sitt budskap inn i. I Diesen univers er verden stort sett delt i to. Det minner litt om det dikotome fiendebildet under den kalde krigen. Man er enten for fornyelse eller for forvitring. Man er enten enig med Disens versjon av hva modernisering av forsvaret innebærer, eller så begår man den klassiske feil å ”forberede seg på forrige krig og ikke på neste” eller man har ”bevisst eller ubevisst andre vikarierende motiver”, er styrt av ”tradisjonsbundne følelser og forestillinger, distriktspolitiske interesser eller interessene til egen forsvarsgren”, ” har en følelsesladet begeistring for den gamle forsvarsmodellen” eller ”mangler den grunnleggende forståelsen for disse sammenhengene”. Meningsmotstandere tillegges alle slags tvilsomme motiver. Dermed flyter skillet mellom analytikeren og propagandisten Diesen over i hverandre.

Når først Diesen som tidligere forsvarssjef og kanskje den som best kvalifiserer til betegnelsen som ”forsvarsreformens far” tar til pennen, kunne man kanskje forventet en mer dyptpløyende redegjørelse for de forutsetningene som ligger til grunn for forsvarsreformen. I så måte blir man imidlertid skuffet. Diesen begrunner forsvarsreformen og overgangen fra et stort personellkrevende mobiliseringsforsvar innrettet på å ivareta vår nasjonale sikkerhet til et lite mobilt og teknologiintensivt innsatsforsvar først og fremst innrettet mot internasjonale operasjoner og mindre kriser og konflikter i nærområdene, med det han karakteriserer som tre grunnleggende historiske utviklingstrekk.

Først og fremst mener han at den sikkerhetspolitiske utviklingen etter den kalde krigen innebærer at en ny omfattende krig ikke lenger kan finne sted som en følge av de siste tjue års politiske og økonomiske integrasjon i Europa samt bortfallet av totalitære ideologier. Dette er jo en sympatisk teori, men ikke noe mer. Det er heller ingen ny teori. Frihandelsforkjemperen og filosofen William Cobden formulerte samme resonnement om sammenhengen mellom frihandel og fred for drøyt 180 år siden. Den økonomiske integrasjonen mellom landene i Europa har vært en vedvarende prosess siden den industrielle revolusjon. Det er to verdenskriger senere vanskelig å se at utviklingen i EU de siste tjue årene fundamentalt kan ha endret dette til en evig garanti for fred. Diesen synes dessuten helt å se bort ifra at Norge er i en særstilling som en liten nasjon med grenser til en stormakt i en region som med anslagsvis 23 % av verdens fremtidige reserver av hydrokarboner har potensial til å utvikle seg til et geopolitisk brennpunkt eksponert for stormaktsrivalisering etter klassisk mønster.

Diesens andre forutsetning, er at oppfinnelsen av mikroprosessoren har medført et militærteknologisk paradigmeskifte som innebærer at ”vinneren tar alt” for den part som har det mest moderne utstyret slik at det tallmessige styrkeforholdet blir nærmest uten betydning. Det er riktig at nye elektroniske sensorer som gir et tilnærmet sanntidsbilde av slagmarken kombinert med presisjonsvåpen levert fra plattformer på stor avstand, kanskje kan tåle sammenlikning med oppfinnelsen av kruttet, det riflete løpet og bensinmotorens militære anvendelse. At teknologi og utstyr erstatter personell og at kvalitet erstatter kvantitet, er imidlertid en oppkonstruert problemstilling hvor Diesen nok en gang trekker slutninger ut i det ekstreme.

Dette er noe amerikanerne og ISAF-styrken allerede dyrekjøpt har fått erfare i Irak og Afghanistan hvor Taliban og al-Qaeda taper slagene, men åpenbart vinner krigen til tross for deres særdeles enkle og primitive virkemidler. Diesen har åpenbart glemt Napoleons gamle visdomsord om at i krig teller moral og mennesker i forhold til kanoner og utstyr i forholdet 3 til 1. Samtidig blander han sammen teknologiens betydning på taktisk og på strategisk nivå. Overlegen teknologi kan være avgjørende for å vinne slag, men det er troppenes volum, stridsmoral, øvingsgrad og vilje til å tåle tap som vinner kriger. Det er ingen grunn til å tro at det er annerledes i data-alderen. Amerikanerne har omsider skjønt dette, og er nå i ferd med å revidere sin doktrine og på nytt prioritere tropper fremfor teknologikomponenten.

Riktig galt bærer det imidlertid av sted når offiseren og ingeniøren Diesen begir seg ut på samfunnsvitenskaplige utlegninger for å forklare den tredje hovedpremiss for det lille, mobile, teknologiintensive og kostbare innsatsforsvaret vi nå er endt opp med. Diesen begrunner sin teknologitro og manglende tiltro til vernepliktsordningen med at dagens ungdom pga. velstands- og velferdsutviklingen ikke lenger egner seg som soldatmateriell som en følge av dens manglende ”fysiske styrke og mental robusthet” og pga. en makelighetskultur som ”har redusert antall mennesker som driver turskiløping og andre tradisjonelle norske fritidsaktiviteter med militær overføringsverdi”. I tillegg kommer ifølge Diesen at ”Befolkningen i stigende grad oppfatter seg som statens kunder og klienter og i avtagende grad som dens borgere” som er rede til å ofre sine liv for fellesskapet.

Resonnementet har åpenbart noe for seg. Oljeøkonomien og fremveksten av velferdsstaten har ikke bare vært positiv for arbeidsmoral og samfunnsansvar. Men det er ikke noen grunn til å tro at ungdommens vilje og fysiske evne til å forsvare fedrelandet er noe mindre i dag en da Diesen var rekrutt. Hva fysisk skikkethet angår, må det voldsomt økte fokuset på friluftsliv, jakt fiske og ekstremsport i brede ungdomsgrupper de siste årene ha gått Diesen fullstendig hus forbi. Med respekt å melde minner disse hobbysosiologiske betraktningene mer om den eldre generasjons evige syn på ungdommen som udugelige eller i alle fall mindre skikket enn de selv.

Akesepterer man Diesens premisser, følger konklusjonene av seg selv. I så fall er det forsvaret vi har endt opp med kun et spørsmål om logiske utledninger. Problemet er imidlertid at de politiske, teknologiske og samfunnsmessige forutsetningene som forsvarsreformen hviler på, utgjør et heller vaklevorent korthus av teorier som hver for seg og samlet rett og slett er feil eller sterkt spekulative, og som i alle fall er såpass usikre at det er uforsvarlig å basere forsvarsstruktur og landets sikkerhet på dem.

Det er jo heller ikke slik at man enten er for eller mot modernisering. Alle er klar over at det gamle invasjonsforsvaret er gått ut på dato og at teknologisk fornying er en kontinuerlig prosess i forsvaret som i alle andre sektorer. Det dette dreier seg om er om det norske forsvaret og særlig landmakten skal være innrettet og dimensjonert som et lite, mobilt ekspedisjonskorps med kort deployeringstid først og fremst innrettet mot internasjonale oppdrag, eller om det skal være utstyrt og innrettet for å ivareta en høyest mulig forsvarsterskel og bidra til stabilitet i våre nærområder.

Til dette trenger vi en adekvat landmakt. Noen må ivareta det territorielle forsvaret og forsvare baser og infrastruktur. Da blir det ikke et spørsmål om enten eller som i det dikotome diesenske univers, men om hva som er den mest kostnads- og stridseffektive balansen mellom teknologi og personell, mellom kvalitet og kvantitet, mellom deployeringstid og mobiliseringsevne, mellom utstyr av dyreste sort og utstyr som er godt nok, mellom investeringer på den ene siden og økonomi til lønninger, øving og drift på den andre siden.

Med forsvarsreformen er balansen i forsvarsmatrisen totalt forrykket og vi har med avviklingen av det gamle mobiliseringsforsvaret samtidig avviklet vår nasjonale forsvarsterskel. Med knapt 4% av det volumet hæren hadde under den kalde krigen er landmakten i total ubalanse volummessig samtidig som forsvaret av den nordlige landsdelen er gitt opp. Marinen er utstyrsmessig bedre stillet i forhold til de behov vi har med våre utstrakte havområder, forutsatt at U-båtvåpenet beholdes og oppgraderes og at det blir allokert ressurser til øving og drift slik at ikke de nye krysserne og korvettene forblir liggende i bøyene. Luftforsvaret vil med utskiftingen til nye F-35 kampfly være adekvat gitt at det også blir allokert nødvendige ressurser til øving og drift samt til nærforsvaret av flyplassene.

Det er sjeldent i den offentlige diskurs at noen så til de grader opphøyer seg selv på saklighetens vitenskapelige pidestall på et så spinkelt grunnlag til noe så spekulativt som det å spå sikkerhetsutviklingen 20 år frem i tid. Men om man skal gi kreditt til Diesen for noe, må det være hans utrettelige påpeking av den manglende balansen i forsvarsbudsjettet mellom forsvarets oppgaver og de ressursene som stilles til rådighet samt ubalansen mellom investeringer og drift. Dette er først og fremst politikernes ansvar. Men det er kanskje ikke så merkelig at det er blitt slik når politikerne er blitt forledet til å tro at en territoriell trussel kun er en teoretisk mulighet og at avansert forsvarsteknologi uansett løser det meste. Da blir forståelsen mindre for at det samme høyteknologiske utstyret må bemannes og at personellet som drifter utstyret må øves, at noen må forsvare de teknologiske plattformene hvor utstyret er installert samt at selv om teknologi er viktig, er det soldatenes trening, forsvarsvilje og evne til å tåle tap som til syvende og sist er avgjørende.

 

The Pipe Dream of Easy War

By H. R. McMASTER, July 20, 2013.

FORT BENNING, Ga. — “A great deal of intelligence can be invested in ignorance when the need for illusion is deep,” the novelist Saul Bellow once wrote. We should keep that in mind when we consider the lessons from the wars in Iraq and Afghanistan — lessons of supreme importance as we plan the military of the future.

Our record of learning from previous experience is poor; one reason is that we apply history simplistically, or ignore it altogether, as a result of wishful thinking that makes the future appear easier and fundamentally different from the past.

We engaged in such thinking in the years before the attacks of Sept. 11, 2001; many accepted the conceit that lightning victories could be achieved by small numbers of technologically sophisticated American forces capable of launching precision strikes against enemy targets from safe distances.

These defense theories, associated with the belief that new technology had ushered in a whole new era of war, were then applied to the wars in Afghanistan and Iraq; in both, they clouded our understanding of the conflicts and delayed the development of effective strategies.

Today, budget pressures and the desire to avoid new conflicts have resurrected arguments that emerging technologies — or geopolitical shifts — have ushered in a new era of warfare. Some defense theorists dismiss the difficulties we ran into in Afghanistan and Iraq as aberrations. But they were not aberrations. The best way to guard against a new version of wishful thinking is to understand three age-old truths about war and how our experiences in Afghanistan and Iraq validated their importance.

First, war is political. As the 19th-century Prussian philosopher of war Carl von Clausewitz said, “war should never be thought of as something autonomous, but always as an instrument of policy.”

In the years leading up to the wars in Afghanistan and Iraq, thinking about defense was driven by ideas that regarded successful military operations as ends in themselves, rather than just one instrument of power that must be coordinated with others to achieve, and sustain, political goals. Believers in the theory known as the “Revolution in Military Affairs” misinterpreted the American-led coalition’s lopsided victory in the 1991 gulf war and predicted that further advances in military technology would deliver dominance over any opponent. Potential adversaries, they suggested, would not dare to threaten vital American interests.

The theory was hubristic. Yet it became orthodoxy and complicated our efforts in Afghanistan and Iraq, where underdeveloped war plans encountered unanticipated political problems. In Afghanistan, proxy forces helped topple the Taliban, but many of those militias and leaders then undermined efforts to rebuild an Afghan nation as they pursued narrow personal or political agendas. In Iraq, from 2003 to 2007, coalition strategy failed to address adequately the political grievances of minority populations, most notably Sunni Arabs and Turkmen.

In both wars, insurgent and terrorist groups capitalized on these grievances, recruiting new members and gaining support from a portion of the population. Over time, ethnic, tribal and sectarian polarization drove new violence, weakened both states, strengthened insurgents and magnified civilian suffering. The lesson: Be skeptical of concepts that divorce war from its political nature, particularly those that promise fast, cheap victory through technology.

Second, war is human. People fight today for the same fundamental reasons the Greek historian Thucydides identified nearly 2,500 years ago: fear, honor and interest. But in the years preceding our last two wars, thinking about defense undervalued the human as well as the political aspects of war. Although combat operations unseated the Taliban and the Saddam Hussein regime, a poor understanding of the recent histories of the Afghan and Iraqi peoples undermined efforts to consolidate early battlefield gains into lasting security.

Over time, American forces learned that an appreciation of the fears, interests and sense of honor among Afghanistan’s and Iraq’s citizens was critical to breaking cycles of violence and helping to move their communities toward making political accommodations that isolated extremists. Reinforced security efforts, in Iraq after 2007 and Afghanistan after 2010, tried to allay fears of minorities, preserve each group’s sense of honor and convince communities that they could best protect and advance their interests through politics rather than through violence.

The hard-learned lesson: Defense concepts must consider social, economic and historical factors that constitute the human dimension of war.

THIRD, war is uncertain, precisely because it is political and human. The dominant assumption of the “Revolution in Military Affairs” was that information would be the key to victory. Concepts of “network-centric warfare,” “rapid, decisive operations,” “shock and awe” and “full-spectrum dominance” suggested that near-perfect intelligence would enable precise military operations and point a straight line to success. But in Afghanistan and Iraq, planning did not account for adaptations and initiatives by the enemy. American forces, deployed initially in insufficient numbers to keep pace with the evolution of those conflicts, struggled to maintain security. The lesson: The wars in Iraq and Afghanistan, like all wars, were contests of will that unleashed dynamics that made future events impossible to predict.

Fortunately, in Afghanistan and Iraq, American forces adapted. For example, in 2005, in western Nineveh Province, our enemies had pitted sectarian communities against one another in a bloody civil war. In the city of Tal Afar, our cavalry regiment first sought to understand the complex environment while building trust with local Iraqi security forces and a beleaguered population. Alongside United States Special Forces and Iraqi soldiers, our troops sought not only to fight the enemy, but also to build security for civilians and promote conflict resolution among competing groups. As Tal Afar’s mayor, Najim Abdullah Abid al-Jibouri, recalled, “Our city was the main base of operations for Abu Musab al-Zarqawi …Our people were barricaded in their homes out of fear; death awaited them around every corner.” But when the Americans came, he added, “With the skill and precision of surgeons they dealt with the terrorist cancers in the city without causing unnecessary damage.”

What we learned: American forces must cope with the political and human dynamics of war in complex, uncertain environments. Wars like those in Afghanistan and Iraq cannot be waged remotely.

Budget pressures and persistent fascination with technology have led some to declare an end to war as we know it. While emerging technologies are essential for military effectiveness, concepts that rely only on those technologies, including precision strikes, raids or other means of targeting enemies, confuse military activity with progress toward larger wartime goals. We must not equate military capabilities with strategy. Achieving our aims in war will demand forces who can reassure allies and protect populations, as well as identify and defeat elusive enemies.

Future wars will pose different problems and involve different conditions, of course. But war will continue to follow its important age-old truths.

Although the defense budget is under pressure, clear thinking about war costs nothing. What we can afford least is to define the problem of future war as we would like it to be, and by doing so introduce into our defense vulnerabilities based on self-delusion.

Advertisements