Forsvaret – en forsikring i realpolitikkens tid

stock-vector-angry-bear-against-and-russian-flag-537872320

Av Kjell Sjåholm, oberstløytnant (p)

Bjørnen brummer, men lytter vi? Hvis vi lytter, tar vi det inn over oss og gjør noe med det?

Det er en ny kald krig sier den russiske statsminister Medvedev, nei sier den norske statsministeren, han har misforstått. Nå mener neppe den russiske statsministeren at Den kalde krigen har gjenoppstått fra 1990-tallet, men at en at kald krig som fenomen er tilbake. Dr Mark Galeotti ved «Institute of International Relations» Praha, Tsjekkia sier i en video at de han snakker med på øverste nivå i Moskva mener at Russland er i krig med Vesten, men det er tydelig få som hører etter. Det er da nødvendig å minne om hva en annen russer – Leon Trotsky – skal ha sagt;

«You may not be interested war, but war is interested in you».

Godt ment er ikke alltid godt nok, det som blir sagt og gjort blir tolket i en kontekst og tillagt en mening. Konteksten her er Russlands påståtte ydmykelse, gjenopprettelse av stormakts-status og verdighet og det Russland definerer som trusler i sin egen Militærdoktrine fra 2014. Motstanderen har med andre ord også en stemme, og når han snakker om krig, så bør vi lytte og ikke stikke hodet i sanden.

Russlands ledelse mener de har tre venner /allierte; Hæren – Marinen og det militærindustrielle komplekset, mens den norske utenriksministeren snakker om at Norges førstelinjes forsvar er paragrafer hentet i fra internasjonal rett. Det er lang vei mellom to så ulike oppfatninger.

Den russiske tenkning avviker således sterkt fra den norske ved at hard makt rår; formulert som at den de sterke blomstrer og de svake blir slått. Det er Hobbes verden hvor hard makt har forrang. ,

Med en slik internasjonal setting er det ikke tilstrekkelig å verne seg med paragrafer eller være høyrøstet og drive med spin. I stedet for å bære «a big stick and speaking softly», så er tendensen «talking loudly, carrying Power Points», som en som arbeidet i en NATO stab uttrykte det. Det er også mye enklere å utvise fasthet om en krise oppstår, hvis man vet at man har tilstrekkelig «heavy metal» i bakhånd. Beklageligvis er det ikke slik i Norge i dag, og det går fra vondt til verre med den norske militærmakten, selv om de som nå har makten insisterer på at «nu går alt så mye bedre».

Regjeringen markedsførte seg på høy gjennomføringsevne, og det vil regjeringen klare innen forsvarsektoren, når det gjelder nye avskaffelser. Langtidsplanen har i realiteten en anskaffelsesplan og en avskaffelsesplan, og det er den siste gjennomføringsevnen er størst på. Det er ikke det vi trenger i en tid der på nytt realpolitikk og hard makt er tilbake, og dominerer tankegangen i flere stater som ikke er velvillig innstilt til Vesten. Forsvaret er ikke noe man kan kjøpe på Biltema eller Clas Ohlson, når man på politisk hold finner det nødvendig å satse på dette.

Forsvaret er spesielt i den forstand at det regenerer seg selv hver dag. Det har blitt vanlig med en stadig lengre ledetid ved anskaffelse av materiell (5-10 år for større plattformer), og det nye materiellet skal vare lenge i bruk (ofte opp til 50 år), om det da ikke blir ødelagt i kamphandlinger. Befalet driver livslang læring hvor oppgavene utvides og endres etterhvert som man får utdannelse og erfaring. Man kjøper ikke inn bataljonssjefer fra bedriftshøyskolen, til det er risikoen for høy. Utdanningstiden for bataljonssjefer er 15 til 20 år. Det er også en av de få profesjonene hvor man går inn vel vitende om at man kan miste livet som følge av tjenesten, og har ansvaret for andres liv.

Politikken kan sammenlignes med bilkjøring i den forstand at det er avgjørende å forstå trafikkbildet og føre bilen deretter. Det eksisterer vedtatte trafikkregler, men som kjent er det ikke alle som følger trafikkreglene, enten det er Veitrafikkloven, eller internasjonale konvensjoner. Det blir ikke bedre av at internasjonal politikk ofte omtales som anarkistisk.

For å sette seg bak rattet på en bil kreves det ansvarsforsikring. I sikkerhetspolitikken er man enig i NATO om at denne forsikringen bør utgjøre ca 2% av BNP. Det er selvfølgelig personer som mener at slikt er bare tull, enten det er bilkjøring eller i sikkerhetspolitikken. Det er imidlertid en vesentlig forskjell i det at om det går galt med bilkjøringen, så merker en selv følgene i form av død eller lemlestelse. I politikken er det hele befolkningen som får merke følgene, og vil lide konsekvensene av f. eks. et nederlag i krig.

Situasjonen innen internasjonal politikk er vanskelig å forutsi ut over 6 – 18 måneder, og det blir en alt for kort tidshorisont til å utdannelse av personell og kjøp av avansert materielle. Fordelen med en bestemt prosentdel av BNP er at det gir den nødvendige forutsigbarhet for materiellanskaffelser og muliggjør en realistisk tid for personellgenerering, noe som er en forutsetning for å bruke materiellet. Det gjelder ikke bare teknisk, men også taktisk. Ikke minst gir det mulighet for å drifte det materiellet man alt har avskaffet. Det er ikke først og fremst for at det skal se bra ut på skrytevideoer at det er anskaffet.

I perioder med lav spenning gir en fast prosent av BNP også mulighet til å investere i forskning og utvikling, samt utvikling av intellektuell kraft til å tenke omkring krig/krigføring.

Krigføring er mer kunst enn det er vitenskap. Krig har også en egendynamikk som gjør at den endrer seg underveis. Uten slik intellektuell kraft vil en ikke være i stand til å forstå hvilken krig man er inne i eller hvorledes den endrer seg. Det er oppskriften på store tap og lidelser. Små nasjoner som Norge har ikke volum til å vinne en utmattelseskrig, men må søke å tenke og handle smart om det verste skjer. Da må man ha den nødvendige innsikt i krigføring og ha personer som er oppdatert på moderne krig og krigføring.

BNP er nå for liten for å drifte de kapasiteter vi har anskaffet. Økningen i forsvarsbudsjettene holder ikke tritt med materiellfordyrelsen innen forsvarsmateriellet. Resultatet er som allerede påpekt at avskaffelsesplanen blir større enn anskaffelsesplanen. Ergo blir resultatet en svekket forsvarskapabilitet som er det motsatte av det vi trenger, nemlig økt evne for å sikre norske interesser under sikkerhetspolitisk ustabile forhold.

I stedet for å gjøre noe med dette som monner, så får befolkningen servert en form for «forsvarets månelanding» i 2024, a la illusjonene som lå bak Stoltenbergs propaganda om «månelanding» for CO2 utslipp for noen år tilbake. Dette er folkeforføring.

En ny «månelanding» er ikke godt nok. Norges sikkerhet er ikke noe man gambler med fordi man har fått det for seg at det ikke blir krig. Det eneste vi vet om fremtiden er at vi kommer til å dø, ut over det vet vi intet.

Advertisements