FORHOLDET TIL RUSSLAND – FORSØKT SETT FRA DEN ANDRE SIDEN

 

vepr-971-submarine-nuclear.si

Ramishvili, den nye russiske ambassadøren, refser norske myndigheter og norsk sikkerhetspolitikk i et språk vi knapt hørte fra den kanten selv under den kalde krigen. Det er spesielt og det er foruroligende. Ambassadøren opererer ikke på eget initiativ. Han formidler et budskap. Hva er det Moskva prøver å si? Er det noe i den russiske kritikken? Hva regulerer naboforholdet mellom Russland og Norge? Hvordan bør vi forholde oss?

Uten å forsvare Russlands folkerettsstridige annektering av Krimhalvøya og den ensidige russiske opprustningen samt militariseringen i Nordområdene, må vi likevel kunne medgi at Russland ikke alene har vært den aktive og initierende part og Vesten utelukkende den reaktive part. Årsaken til den negative utviklingen i øst/vest-relasjonene har to sider.

Den omfattende amerikanske økonomiske og politiske støtten til tidligere Sovjetstater og den raske ekspansjonen av EU og Nato etter Sovjetunionens kollaps mot øst kom forut for Russlands intervensjon i Georgia i 2008 og annekteringen av Krim i 2014. Det som i vest presenteres som demokratibygging oppfattes i øst som vestlig ekspansjon inn i det som historisk sett lenge har vært russisk interessesfære. Det amerikanske rakettskjoldet i Europa ses i vest som et defensivt militært tiltak, men at det objektivt sett forrykker den kjernefysiske avskrekkingsbalansen i Russlands disfavør kan vanskelig benektes.

Den russiske ambassadørens negative reaksjon mot det amerikanske rakettskjoldet, Nato-øvelsen Joint Viking som er den største Nato-øvelsen i Finnmark på 50 år og på stasjoneringen av de 330 amerikanske marinesoldatene på Værnes må ses i denne konteksten. I seg selv utgjør ikke dette noen trussel og fra norsk side er det et defensivt tiltak for å binde norsk sikkerhet tettest mulig til amerikanske sikkerhetsgarantier. Fra russisk side kan det imidlertid åpenbart oppfattes som en omlegging av norsk sikkerhetspolitikk og et brudd med de norske selvpålagte restriksjonene fra den kalde krigens tid da vi, for å bidra både til avskrekking og avspenning, holdt oss både med et solid nasjonalt forsvar samtidig som vi ikke tillot fremmede land baser eller atomvåpen på norsk jord og holdt militærøvelser i god avstand fra den norsk-russiske grense.

Ved å unnlate å svare på den russiske opprustningen og i stedet bygge ned eget forsvar har vi imidlertid selv bidratt til at den regionale sikkerhetsbalansen er kommet ut av likevekt og til at sikkerhetsbildet er destabilisert. Mens det russiske forsvarsbudsjettet nå er dobbelt så stort som det var ved årtusenskiftet er det norske forsvarsbudsjettet redusert til halvparten, fra 3% av BNP i 1990 til 1,55% i dag. Denne utviklingen har skapt et sikkerhetspolitisk vakuum i vårt nærområde. Slike vakuum har en tendens til å bli fylt.

I stedet har vi i hovedsak overlatt forsvaret av Norge til Nato, som i realiteten betyr USA som står for 73% av kostnadene i Nato. De kapasitetene vi har valgt å satse på er strategiske kapasiteter som har liten mening på egen hånd uten i samvirke med Nato og amerikanske styrker. Dersom de blir tatt i bruk vil de i en tilspisset situasjon trolig bli underlagt amerikansk kommando. Landmakten med de viktigste territorielle nasjonale kapasitetene, Hæren og Heimevernet, er redusert til en brøkdel av hva den var tidligere. Det virker i seg selv destabiliserende. Dette representerer en grunnleggende kursendring i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Det innebærer i realiteten at vi har bidratt til å flytte USA’s fremskutte forsvarsperimeter fra Nord-Atlanteren til Norge og norsk territorium. Det medfører at Russland taper strategisk dybde og varslingstid og kan bli konfrontert med styrker i sitt nærområde med et helt annet offensivt potensial enn Norge noensinne kan mønstre på egen hånd. Selv om det er vanskelig for oss å forestille seg at USA skulle ha offensive hensikter i forhold til Russland, er det lett å forstå at dette nører forestillingen i Moskva om at Russland omringes på alle kanter og at ’legitime’ russiske sikkerhetsinteresser dermed blir satt under press.

For russerne er basene på Kola-halvøya og Nordflåtens fri ferdsel til verdenshavene ut mellom Nordkapp og Svalbard av vital betydning særlig når det gjelder andreslagskapasiteten til den strategiske ubåtflåten. Selv om USA er Norges hovedallierte foretrekker Russland at det er Norge, og ikke USA, som sitter med nøkkelen til Polhavet og at Norge holder seg med nasjonale styrker av et volum tilstrekkelig til å sikre suverenitet over eget territorium. For selv om Russland har mer enn nok kapasitet til å underlegge seg norsk territorium for å sikre basene på Kola-halvøya, er Russland samtidig verdens største land med en enorm landmasse og med lengre grenser enn noe annet land og med en rekke sikkerhetsutfordringer både av ekstern og intern karakter. Det innebærer at Russland tross alt kun kan sette inn begrensede ressurser på et sted over lengre tid. Heller enn å binde opp en betydelig del av egne ressurser er Russland derfor primært interessert i at Norge selv er i stand til å ivareta sin suverenitet og sin egen sikkerhet.

Budskapet fra Putin er at gode naboer trenger gode gjerder og at de har ansvar for å ta vare på egen sikkerhet selv. Putin foretrekker at Norge holder seg med et sterkt nasjonalt forsvar fremfor å ha amerikanerne helt innpå dørterskelen. Budskapet fra Trump varsler en mulig omlegging i amerikansk sikkerhetspolitikk og trekker i samme retning. Skal vi påregne støtte fra USA må vi være villig til å betale vår andel av utgiftene og kunne forsvare oss selv. Folkerettslig har vi ikke bare rett til å kunne forsvare våre egne grenser. Vi har faktisk plikt til å gjøre det.

Budskapet til Erna Solberg er således klart. Møt den russiske konvensjonelle opprustningen ved å gjenoppbygge en nasjonal forsvarsterskel så raskt som mulig. Tenk deg særdeles grundig om mht. konsekvensene av å rokke ved de selvpålagte restriksjonene eller andre tiltak som kan forrykke den kjernefysiske balansen mellom øst og vest.

Advertisements

2 thoughts on “FORHOLDET TIL RUSSLAND – FORSØKT SETT FRA DEN ANDRE SIDEN

  1. Bra innlegg. Det er alltid viktig å forstå hvordan en evt. motstander tenker, og bakgrunnene for at han tenker og vurderer slik han gjør. Når det gjelder Russland, så står de i en særstilling da de nesten «alltid» har vært svært uforutsigbare i tale og handling. Dette er ikke noe nytt – nærmest en tradisjon for dem. Jeg fikk en gang et råd fra en som kjenner denne nasjonen godt, og som jeg har aldri har glemt. Han sa at: Selv om du gjør en avtale med dem, så er – sett fra deres ståsted – dette ikke en sluttstrek. Avtalen er for dem, i de fleste tilfeller kun en plattform for å videreføre nye forhandlinger for – å forbedre deres egen posisjon!

    P. Arne Kaasin

    Lik

Kommentarer er stengt.