Sistemann som går slår av lyset.

 

Unknown-2

 

Forsvarsdepartementet har karakterisert det forsvaret vi har fått som et resultat av Forsvarsreformen som ’Et forsvar for vår tid’, med et strategisk konsept som gir ’Økt styrke og relevans’ som i forslaget til ny Langtidsplan er blitt til ’Økt kampkraft og økt bærekraft’. Det er ikke grenser for inflasjon i fyndord. Forsvarsministeren fremstiller ”satsingen” som et ”historisk løft for forsvaret” og viser til at forsvarsbudsjettet i nominelle kroner aldri har vært så høyt.

At forsvarsbudsjettet i dagens kroner aldri har vært så høyt er ikke direkte løgn, men fullstendig intetsigende politisk luresnakk. Realiteten er at forsvarsbudsjettets andel av BNP, som er det eneste meningsfulle målestørrelsen, er redusert til det halve. Samtidig har Russland i flere år rustet kraftig opp og økt sitt forsvarsbudsjett til det dobbelte av hva det var ved årtusenskiftet.

Dette har bidratt til å destabilisere den sikkerhetspolitiske likevekten i Europa og særlig i Nordområdene. Mens sikkerhetsbildet er blitt betydelig forverret, har vi bygd ned forsvaret til en brøkdel og i realiteten overlatt forsvaret av Norge til Nato og USA. Vår viktigste territorielle kapasitet, Hæren er redusert fra 180.000 til 6.000 soldater. Heimevernet er redusert fra 85.000 soldater til 45.000 og foreslås i Langtidsplanen videre redusert til 35.000 soldater og Sjøheimevernet foreslås nedlagt. Antallet som gjennomfører verneplikt er nå knapt 1/3 av hva det var tidligere.

Det store gapet mellom det forsvaret vi har og det forsvaret regjeringen påstår vi har, kan bare forklares med mangel på kunnskap om og interesse for rikets og befolkningens sikkerhet. Riksrevisjonens knusende rapport om den manglende objektsikringen og den elendige oppfølgingen etter Gjørv-rapporten da regjeringskvartalet ble lagt i ruiner, vitner om det.

At statsministeren kan få seg til å si at hun ikke var klar over hvor dårlig det sto til før Riksrevisjonen gjorde henne oppmerksom på det, tyder på det samme. Når hun under høringen i Kontroll og konstitusjonskomiteen, unnskylder den manglende sikringen av olje- og gassinstallasjonene med å si at ”den beste sikringen i en krisesituasjon er å stenge kranene”, vitner det ikke bare om en særdeles skjødesløs omgang med norsk sikkerhet, men om en ufattelig mangel på forståelse av hvor viktig norsk energitilførsel er for europeisk sikkerhet. Det gjelder energitilførselen til de samme allierte som vi forventer skal hjelpe oss dersom det oppstår en sikkerhetspolitisk krise i vårt eget nærområde!?

Men i verdens rikeste,og nå også verdens lykkeligste land kan det se ut som om ansvaret for rikets og befolkningens sikkerhet ikke er noe som regjeringen behøver å bry seg så mye om. Om vi skal tro statsministeren er det bare for sistemann som går å stenge kranene og slukke lyset?

Advertisements