SVERRE DIESEN – EMBETSMANN ELLER RETORIKER?

dCRUaldyQc4aSArxFIjFdgs0_g6_DSjmm9QmpH2Ktmog

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen er fortsatt skrivefør, men jo mer han skriver jo mer blottlegges hans spesielle oppfatning når det gjelder forsvarsplanlegging og hans behov for historieomskriving. Når vi tar tak i dette her er det ikke fordi vi vil hans ettermæle som forsvarssjef til livs, selv om hans arrogante og nedlatende retorikk kan provosere til å ta til motmæle. Det er først og fremst fordi  det kan være nyttig å lære av erfaring.

Under tittelen ”Forsvarssjefen – embetsmann eller lobbyist i sikkerhetssektoren” i Minerva 5. april, tydeliggjør han noe mange av oss, som har fulgt Diesen i flere år, har ant lenge. Han skjønner ikke, og har åpenbart aldri skjønt, hva embetsmannsrollen innebærer.

Den innebærer lojalitet overfor politisk ledelse, men ikke servilitet. Den forutsetter tvert i mot faglig integritet. Embetsmannen skal fra et faglig nøytralt ståsted, beskrive ulike alternativer og tydeliggjøre fordelene og ulempene knyttet til disse for å gjøre det mulig for politikerne å velge og prioritere for eksempel mellom sikkerhet og velferd og hvor stort forsvarsbudsjettet skal være i forhold til andre budsjettposter. Han skal ikke slik som Diesen sier, ha noen egen ”strategi overfor politikerne for å påvirke dem til å vedta og finansiere et tilstrekkelig forsvar”. Han skal rett og slett kun gjøre jobben sin og fortelle dem hvilket forsvar vi har behov for, og overlate til politikerne å foreta de nødvendige prioriteringene.

Dersom forsvarssjefen tar utgangspunkt i en på forhånd gitt økonomisk ramme slik Sverre Diesen argumenterte for og praktiserte som forsvarssjef bl.a. ved å mene at ”ethvert forsvarsbudsjett var stort nok” og at ”politikerne får det forsvaret de vil ha” uten at politikerne skjønner konsekvensene av de valg de tar, er det lett å ende i den situasjonen vi er i nå med et forsvar som er fullstendig inadekvat og utilstrekkelig til å dekke de sikkerhetspolitiske behov. Da vil forsvaret bli nedprioritert til fordel for mer kortsiktige, men langt mer velgervennlige samfunnsoppgaver. En slik forsvarssjef er en nyttig figur for en regjering som ønsker å spare penger, men har fullstendig misforstått sin rolle som regjeringens fremste faglige rådgiver i forsvarsspørsmål.

Diesen påstår imidlertid i artikkelen at “Politikerne vet meget godt hva de gjør”, og at “budsjettene reflekterer den sikkerhetspolitiske risikoen de er villige til å leve med.” Det stemmer ikke helt med det han selv ga uttrykk for i Forsvarets Forum en måned før han gikk av som forsvarssjef i oktober 2009. Da sa han tvert imot at ”selv politikere som har sittet i Forsvarskomiteen i flere perioder har oppsiktsvekkende liten kunnskap om Forsvaret” og at det er ”tilnærmet ingen interesse for Forsvaret som politikkområde i det politiske miljø.” Det er grunn til å tro at Diesen var ærlig da han gikk av i 2009, men mindre ærlig når han i dag prøver å pynte på sin egen rolle og legge det faglige ansvaret for problemene i forsvaret over på politikerne.

Inge Andre Utåker har således helt rett, og han er ikke den første som påpeker det. Forsvarssjefen bør i stedet gå tilbake til å foreslå det forsvaret han på faglig grunnlag mener Norge trenger. Det innebærer imidlertid ikke slik Diesen skriver, at han ”så kan kreve de budsjettene det forutsetter.” Forsvarssjefen kan ikke kreve noe som helst. Det er politikernes oppgave å prioritere mellom sikkerhet og alle mulig andre gode formål. Men for å forstå konsekvensene av de politiske valg og prioriteringer de må foreta forutsetter det at politikerne har rådgivere med integritet og den kunnskapen som skal til. Det er forsvarssjefen og embetsverkets oppgave å sørge for. Men det har åpenbart ikke Sverre Diesen forstått.

Vingeklippingen av forsvarsledelsen har Diesen selv bidratt til gjennom en omfattende og uheldig sentralisering og politisering av planleggings- og beslutningsapparatet hvor de fagmilitære rådgivere systematisk er blitt tilsidesatt. Det begynte med avviklingen av Forsvarets Overkommando i 2003. Innføringen av såkalt integrert forsvarsledelse i 2006 forsterket denne utviklingen ytterligere. Med desentraliseringen av generalinspektørene for hær, sjø og luft i 2008, er de fagligmilitære kompetansemiljøene nå så godt som ekskludert fra alle sentrale planleggings- og beslutningsprosesser. I tillegg førte nedleggelsen av Forsvarskomiteen til at Stortingets kompetanse og muligheten for demokratisk kontroll med forsvarspolitikken ble redusert. Når så alle planleggingsmandat har tatt utgangspunkt i en på forhånd gitt kostnadsramme blir resultatet fort et billigere forsvar, heller enn det forsvaret vi har bruk for.

Dette har åpnet opp for en syndeflod av politisk retorikk, akademisk motesynseri i sikkerhetspolitikken og prioritering av kortsiktige politiske hensyn på bekostning av langsiktige faglig baserte vurderinger i forsvarspolitikken. Sitatet under skriver seg fra en kronikk Diesen skrev i Aftenposten i november 2003 og viser hvor langt eskapismen fikk utvikle seg under den diesenske forsvarsplanleggingen. Omtrent hver eneste av de grunnleggende sikkerhetspolitiske forutsetningene Sverre Diesen og Forsvarsdepartementet la til grunn for det forsvaret vi nå har endt opp med har vist seg å være fullstendig feil;

«Det historisk nye i dagens sikkerhetspolitiske bilde er at faren for en ny storkrig mellom Europas stater ikke lenger er en mulighet som kan tas alvorlig. Først og fremst skyldes det den politiske og økonomiske integrasjon i Vest-Europa gjennom hele etterkrigstiden. Denne avhengighet mellom de europeiske land er nå så omfattende at en innbyrdes europeisk krig åpenbart ville være helt selvødeleggende for alle parter. Denne utviklingen har etter Sovjetunionens fall også kommet til å omfatte Russland som ikke vil kunne gjenreise et forsvar uten først å etablere en moderne økonomi som kan finansiere gjenopprustningen. Dette forutsetter imidlertid at russisk økonomi integreres i det samme internasjonale system med den samme gjensidige avhengighet som resultat og dermed den samme grunnleggende endring i interesseforholdene. Ettersom den internasjonaliserte økonomi er en direkte konsekvens av teknologiske fremskritt, dvs. av informasjonsteknologien, lar den seg heller ikke snu. Faren for en storkrig innad i det europeiske statssystem er derfor nette tilstede så langt det er mulig å se og drive forsvarsplanlegging.»

Det kan også være noe å lære fra den skremmende parallellen mellom forsvarsplanleggingen under Sverre Diesen og forsvarsplanleggingen i mellomkrigstiden. Diesens forhold til politikerne er nærmest en tro kopi av den rollen Otto Ruge påtok seg før krigen.

Som Diesen mente Ruge at det ikke hadde noen hensikt å presentere regjeringen for det som militært sett var behovet, når en likevel ikke kunne få det. De militære myndigheter måtte gjøre det beste ut av det politikerne var villige til å gi. For å spare penger foreslo han som Diesen en liten, men profesjonell og fult moderne hær, som måtte gjøres så mobil at den kunne settes inn i alle landsdeler i en krisesituasjon, ikke ulikt det mobile ekspedisjonskorpset av små spesialstyrker som Hæren er redusert til i dag. Da Ivar Bauck, som hadde overtatt som kommanderende general, slaktet Ruges forslag som han kalte ”løst sammensatte småavdelinger av tvilsom karakter” og et ”folkebedrag”, ble forsvarsledelsen i 1930 tilsidesatt og fratatt sin rådgivende funksjon samtidig som statsministeren etablerte sin egen generalstab i departementet bestående av major Ruge og oberst Kristian Laake ikke ulikt dagens integrerte forsvarsledelse. Disse utformet så den katastrofale forsvarsordningen av 1933 i samsvar med Ruges idéer. Resultatet ble at Norge møtte krigen i 1940 med restene av materiellet fra første verdenskrig, en sterkt redusert landmakt, mannskaper med minimal førstegangstjeneste og avdelinger som ikke var innkalt til feltøvelser siden 1922.

Om forsvarsplanleggingen hadde blitt utført på militærfaglige og sikkerhetspolitiske premisser, og ikke ut ifra en på forhånd gitt økonomiske ramme, hadde forutsetningene vært bedre tilstede for at politikerne ville vist større ansvar og prioritert rikets sikkerhet fremfor kortsiktige politiske behov for å redusere utgiftene på statsbudsjettet. Om det forsvaret som vi hadde etter 1905, og som bidro til å holde Norge utenfor første verdenskrig, hadde blitt opprettholdt og modernisert fremfor å bli avviklet, ville den tyske okkupasjonen av Norge trolig aldri funnet sted og andre verdenskrig ville fått et helt annet forløp.

Det er lett å være etterpåklok og vanskelig å være forutseende. Det er imidlertid enkelt å kunne slå fast at et effektivt forsvar og dets demokratiske forankring verken kan bestemmes av kortsiktige politisk luner eller av opportunistiske fagmilitære rådgivere. I et parlamentarisk demokrati må det være et klart skille mellom de politiske partier, de militære strukturer og ansvarlige og kompetente fagmiljø innen strategi, sikkerhets- og utenrikspolitikk.Det må være faglig takhøyde og rom for motforestillinger og seriøs debatt. Det må ryddes opp i samrøret mellom fagmilitære råd og politiske hensyn.

Integrert forsvarsledelse bør derfor avvikles snarest mulig. Forsvarskomiteen i Stortinget bør gjenopprettes. Forsvarsbudsjettet må først og fremst være drevet ut ifra sikkerhetspolitiske behov og ikke en på forhånd politisk fastsatt kostnadsramme.  Dette av hensyn til alle parter, Forsvaret, Stortinget og ikke minst for å kunne ivareta landets og borgernes sikkerhet på en best mulig måte.

Advertisements