Totalitære tilstander i Forsvarsdepartementet

 

 

 

Lekkasjene i Forsvaret og det faktum at en rekke ledende offiserer først tør uttale seg kritisk etter nådd pensjonsalder er et tegn på mistillit til beslutningsprosessene og at noe er grunnleggende galt med organisasjonskulturen i Forsvars-departementet. Det var særdeles ille under Krohn-Devold (H) og Strøm-Ericksens (Ap) tid som forsvarsministere, men har åpenbart ikke blitt særlig mye bedre under Eriksen Søreide (H).  Kronikken i VG 7.6.2009 gjengitt under beskriver den totalitære ukulturen som fortsatt råder i Forsvarsdepartementet .

Det tegner seg et mønster i de mange personalsakene og rettssakene mot ledende offiserer i Forsvaret. Disse sakene har gjerne vært reist mot befalingsmenn som har ytret seg kritisk til Forsvarsreformen. Sakene har naturlig nok fått stor mediaoppmerksomhet og er ofte blitt reist på tidspunkt som sammenfaller med offentliggjøringen av omstridte vedtak i forbindelse med nedleggelsen av viktige baser eller kapasiteter. Når disse sakene omsider er kommet frem til domskjennelse har de så godt som uten unntak ført til full frifinnelse og blankt tap for Forsvarsdepartementet. Dette er påfallende i lys av det store antallet slike saker det her er snakk om. I tillegg rapporteres det om et ukjent antall forhold hvor konstruktiv kritikk er blitt møtt med reprimander, utestegning og forbigåelser ved opprykk. Det kan se ut som om FD har satt i gang disse prosessene først og fremst for å svinebinde offiserskorpset fra å ytre kritikk mot Forsvarsreformen og for å lede offentlighetens oppmerksomhet bort fra det faktum at vår nasjonale forsvarsevne er blitt så godt som avviklet i denne perioden.

I tillegg til den personlige belastningen og den skjødesløse ødslingen med verdifull menneskelig kapital i disse sakene, reflekterer den totalitære personalpolitikken, ensrettingen i forsvarsplanleggingen og den manglende takhøyden i forsvarsdebatten både et demokratiproblem og en ensidig og lite robust forsvarsplanlegging. I krig må kapteinen ha rett selv når han tar feil. Effektiv forsvarsplanlegging i fred forutsetter imidlertid som annen langsiktig samfunnsplanlegging, varierte utredningsmiljøer, aktiv meningsbrytning og stor takhøyde. Den politiske og administrative ledelsen i FD har åpenbart ikke forstått denne forskjellen. Den massive ensrettingen minner om tilstanden i regimer vi ikke liker å sammenlikne oss med.

Den totalitære personalpolitikken faller sammen med en omfattende sentralisering av planleggings- og beslutningsapparatet på regjeringens hender. De fagmilitære rådgivere er blitt tilsidesatt. Det begynte med avviklingen av Forsvarets Overkommando (FO) som riktig nok var en stor og tungrodd organisasjon. Det som skulle føre til mindre byråkrati og økt effektivitet førte til en total politisering av krevende og komplekse fagmilitære problemstillinger. Innføringen av såkalt integrert forsvarsledelse i 2006 har forsterket denne utviklingen ytterligere. Med desentraliseringen av generalinspektørene for hær, sjø og luft i 2008, er de fagligmilitære kompetansemiljøene nå så godt som ekskludert fra alle sentrale planleggings- og beslutningsprosesser. I tillegg har nedleggingen av Forsvarskomiteen nylig svekket Stortingets kompetanse og vanskeliggjort fortløpende demokratisk kontroll i forsvarspolitikken. Dette har åpnet opp for en sann syndeflod av politisk retorikk, akademisk motesynseri i sikkerhetspolitikken og prioritering av kortsiktige politiske hensyn på bekostning av langsiktige faglig baserte vurderinger i forsvarspolitikken.

Ensrettingen og ekskluderingen av fagmilitær kompetanse er ikke bare betenkelig forvaltningsmessig og i et demokratiperspektiv. Den er direkte farlig. Det er tross alt landets sikkerhet det er snakk om. Den samme nedprioriteringen av fagkompetanse og de samme totalitære trekkene i personalpolitikken ble avdekket i UD i forbindelse med håndteringenn av tsunamikatastrofen i 2004. Den gang var det krisehåndteringen som sviktet. Nå er det faktisk rikets sikkerhet som settes på spill.

Et effektivt forsvar og dets demokratiske forankring forutsetter større immunitet og uavhengighet fra omskiftelige og forbigående politiske ledelser. Landets forsvarspolitikk kan ikke bestemmes av kortsiktige politisk luner og akademiske moteretninger. I et parlamentarisk demokrati det være et klart skille mellom de politiske partier, de militære strukturer og ansvarlige og kompetente fagmiljø innen strategi, sikkerhets- og utenrikspolitikk. Like mye som andre politikkområder, stiller forsvars- og utenrikspolitikk store krav til fagspesifikk kompetanse. Det ryddes opp i en inkompetent, autoritær og ansvarsløs personalpolitikk. Det være faglig takhøyde og rom for motforestillinger og seriøs debatt. Dette av hensyn til alle parter, forsvaret, akademia, det politiske liv og ikke minst for å kunne ivareta forsvarets primære formål, bidra til stabilitet og fred i eget nærområde.

For å sikre at departementet fungerer som det skal i det usikre trusselbilde vi ser under utvikling i Nordområdene, bør en ny regjering snarest mulig etter sin tiltredelse gjennomføre en omfattende utredning og omorganisering i FD. Det vil ikke bli anledning til å gjøre dette i etterkant slik som i UD etter tsunamikatastrofen.

Øystein Steiro Sr., VG 9.7.2009.

Advertisements