Landmaktens avgjørende betydning.

 

kwbzwsg

Litt misvisende med bildet over av finske jegersoldater. Finnene har imidlertid til forskjell fra norske forsvarsplanleggere forstått at uten landmakt ikke noe territorielt forsvar. Denne artikkelen av oberstløytnant (P) Kjell Sjåholm illustrerer den vrangforestillingen våre forsvarsplanleggere har levd i siden årtusenskiftet som en følge av utviklingen av presisjonsstyrte langdistansevåpen som kryssermissiler og som Sverre Diesen kalte det «militærteknologiske paradigmeskiftet». Dette er tankegods som fortsatt legger føringene for norsk forsvarsplanlegging og for nedbyggingen av landmakten til tross for at våre allierte for lengst har forlatt denne vrangforestillingen.

Innledning

Med landmakt forstås i en norsk kontekst Hæren og Heimevernet som ut fra sine roller og oppgaver definert av Stortinget, operer på norsk territorium for å forsvare og sikrer dette i samarbeid med Sjøforsvaret og Luftforsvaret.

Når generalløytnant (p) Grandhagen i en avisartikkel påpeker at det ikke er penger til å etablere relevant forsvar av Norges landterritorium, tar han opp flere aspekter.[i] Norge vil bli forsvart, men av et landforsvar som er for lite i forhold til oppgavene. Det er ikke bare den norske landmakten som har problemer med et for lite volum. Selv den tidligere britiske stormakten har det samme problemet. Men betyr det noe?

Den britiske militærhistorikeren brigader Allan Mallinson sier det slik:
“Numbers matter because in war, people count. The army’s significant and unprecedented lack of mass is its greatest capability gap. It’s the only one you can’t fill by buying off the shelf as an urgent operational requirement . . . The final myth is that wars can be won from afar. The truth is that, just as in 1918, the last shot fired comes out of an infantryman’s rifle.”[ii]
Denne historiske innsikten står i grel kontrast til de antagelser som høyst sannsynlig ligger bak det fremtidige forsvaret som Stortinget vedtok sist høst, og det en nå kan forvente lagt frem av Regjeringen i budsjettproposisjonen for 2018, herunder landmaktens utforming.

Hovedspørsmålet er om en volummessig- og kvalitetsmessig svak landmakt sikrer den norske befolkning i en turbulent internasjonale situasjon? Staten har tross alt som fremste mål å sikre landets egne borgere. Det må derfor kunne godgjøres at andre typer makt kompenserer for svak landmakt, om Forsvaret som helhet kan sies å løse denne oppgaven.

Etterstrebe makt

Nasjonene etterstreber makt fordi det gir dem handlingsfrihet. Dette er en del av alle internasjonale relasjoner. Makt er alltid relativ idet den må ses i forhold til omverden og konkurrende nasjoner, og overlegen makt gir handlingsfrihet til å fremme egne interesser.[iii]
De som utformer policy i Russland i dag tar utgangspunkt i at verden er et fremmed og ofte fiendtlig sted, hvor de sterke blomstrer og de svake blir slått. Det er vinnere og tapere som er det dominerende synet i Russland, mens det i vestlig tenking omkring makt- og maktbruk, er en form for «vinn-vinn for alle» man håper på. Et annet prinsipp i russisk politisk tenking, med utgangspunkt i Hobbes, er hard makts forrang i politikken.[iv]

Dette vil også påvirke norsk politikk, og er en av årsakene til vårt medlemskap i NATO. Men NATO er ikke lengre på samme måte som under den kalde krigen, orientert mot en bestemt motstander, noe som ga en indre solidaritet og virket som en samlende funksjon. Alliansen som Forsvarsminsiteren nylig referer til i en artikkel i Dagbladet er ikke den samme i 2017 som den var i 1949 – den samlende fiende mangler.[v]

Oppfattelsen av Russland som en potensiell trussel finner en først og fremt i randstatsbeltet fra Nordkapp til Svartehavet, samt i øystaten Storbritannia som raskt kan komme inn under rekkevidde av den russiske nordflåtes kryssermissiler. Her er kjernen i «alliansen av de villige», de med felles interessert. Men de er ikke kapable til å holde seg med et komplett og stort forsvar, ut over å forsvare seg selv til en viss grad. Tas forsvarskapasiteter ut fra et land i randsonen for å styrke et annet, vil det oppstå svekkelser og muligens endringer i styrkebalansen til Russlands fordel andre steder. For å få ytterligere kapasitet tilført i Europa, må en først og fremst se til USA, og dernest til Storbritannia. Da ser en fort at det vil ta tid før forsterkninger er på plass, og landstyrker er ikke de enkleste å overføre – det tar tid, og landstyrker må ha egnet utstyr for det området de skal settes inn i. Luftmakt tar relativt kort tid å forflytte, men også her kreves baser i det aktuelle området å operere fra. Det kan det også stilles spørsmål ved om vi har, gitt den pågående sentraliseringen av norske flybaser.

Sikkerhetspolitisk kontekst

Norge har i de senere år vært en av de fremste pådrivere for å bringe NATO «hjem til Europa», det vil si fra operasjoner i fjerne strøk. Dette har skjedd som en følge av økt sikkerhetspolitisk uro i NATO-landenes nærområde. Det har man lykkes med, men ut over det har den sikkerhetspolitiske debatten uteblitt, noe som Karsten Friis påpeker i Dagens næringsliv.[vi]

USAs sikkerhetsinteresser gis avgjørende vekt ved for eksempel den norske anskaffelse av P-8, om man følger logikken i en artikkel publisert i Verdens gang i april 2017.[vii] Flyene P-8 og F-35 er både i amerikansk og norske forsvarspolitisk interesse å anskaffe, men dette er også en industripolitisk interessant anskaffelse. Anskaffelsene kan også sees på som kjøp av solidaritet, men er det tilstrekkelig når vi ikke selv oppfyller våre økonomiske forpliktelser i NATO ved å ta vår andel av forsvarsbyrden, dvs. 2% BNP til forsvar?

Men er disse norske forestillingene sammenfallende med bl a våre alliertes sikkerhetspolitiske og næringspolitiske interesser? Stemmer dette med deres oppfatninger av hva moderne landstrid er? Diskusjonen mellom norsk og amerikansk general under Army summit 2016 viser stor avstand i oppfatning av moderne landstrid. Fra amerikansk hold ble det fremhevet at en ikke kan velge bort å holde lende og beskytte befolkningen, mens man fra norsk side oppfattet denne tenkning som avleggs.[viii]

Det er nødvendigvis ikke motsetninger mellom egne og allierte sikkerhetspolitiske og næringspolitiske interesser. En undervannsbåt med kryssermissiler kan være en likeså stor trussel mot Norge som mot USA. Problemet som Norge står oppe i er at nasjonen ikke er i stand til å oppfylle artikkel III i Washington erklæringen (NATO-pakten) – det vil si at vi ikke er i stand til å utøve et effektivt selvforsvar – først og fremt av eget landområde.

Forsvarspolitikk

Regjeringen valgte ved fremleggelsen av Langtidsproposisjonen (LPT) for forsvaret høsten 2016 å se bort fra Forsvarssjefens fagmilitære råd (FMR) om et balansert forsvar. Regjeringen fikk i en allianse med Arbeiderpartiet vedtatt en LTP hvor luft- og sjøstyrker vektlegges. Ved på sikt å redusere antall undervannsbåter, dekommisjonering av kystfregattene og reduksjon av Heimevernet skyves balansen ytterligere i retning av å bli et forsvar bestående av luftmakt som den sentrale hovedkomponent. Dette er 1990-2000-tallstenkning som reflekterer de da fremste amerikanske luftmaktstenkere som general Deptula og oberst Warden, som hevdet at luftmakten hadde overtatt for landmakten som den dominerende makt. Wardens ideer er senest avvist som allmenngyldige i 2011 – denne måten å tenke på gir ikke et forsvar den nødvendige fleksibilitet.[ix]

Det er ikke publisert noen offisielle norske forklaringer på de overordnede politiske overlegningene som førte til at Forsvarssjefens militære råd (FMR) ikke blir fulgt, og at det nærmest ad hoc ble inkludert kostnadskrevende kapabiliteter som det maritime overvåkningsflyet P-8. Det nærmeste man kommer er den uoffisielle versjonen basert på forsvarsinterne kilder, fremstilt i Verdens gang.[x] Her fremgår det at Hæren vil tape kampen om friske penger for å fornye foreldede kapasiteter, og at vi er fullstendig avhengig av amerikanske styrker for å forsvare Norge. Så langt fremstår VG sin fremstilling som den som har holdt seg best over tid i forsvarsdebatten.

For landmaktens vedkommende fortsatte det politiske spillfekteriet ved oppnevnelse av en egen Landmakts utredning (LMU) som del av en departemental prosess, det vil si at tilleggsutredningen var klart politisk styrt og innen de meget stramme økonomiske rammer som var tildelt for landmakten i LTP. Det kan uttrykkes som administrasjon av armod, utdatert materiell blir neppe mer moderne av å bli utredet på nytt. Landmakten er imidlertid ikke en instans i seg selv, den er et viktig middel i den evige kampen for nasjonens sikkerhet.

Høyre er i dag først og fremst et næringspolitisk parti[xi] og det hevdes at Høyre prioriterer disse interessene foran de nasjonale. Det er også et moment at den norske politiske eliten påstås å oppfatte forsvar som noe som tilhører det 20 århundre og at intet vondt vil vederfares oss, men hvordan vet de det? Dette øker imidlertid den politiske risikovilje – det blir ikke krig, og påstander om geostrategiske forhold er ukvemsord. Det at Regjeringen ikke engang ser det som nødvendig å støtte Hæren med helikopter (339 skvadronen nedlegges og flyttes til Rygge), forteller at man ikke ser krigføring i Nord-Norge som særlig aktuelt. Ingen moderne hær av i dag har tilgang på et ubegrenset antall våpenføre menn og kan se på soldater som forbruk, følgelig fører de ikke krig uten helikopterstøtte, ref. Afghanistan.[xii]

Det er naturlig nok politisk ubehagelig å få poengtert via forskning at de oppdrag Stortinget har gitt Heimevernet krever andre og større ressurser enn det den politiske myndighet har sett for seg ved å tenke på et tall uten å ta hensyn til hva som skal forsvares.[xiii]

Håp som strategi

Professor Hew Stratchan påpeker at de europeiske nasjonene ikke har en enhetlig forståelse av krig som binder forsvaret og samfunnet sammen i en felles fortelling. Den militære styrken er mer diplomatiske middel for å betale kontingenten til alliansene og spesielt til USA, enn forsvarsstyrker ment for forsvaret av landet. Hærene holdes små for å begrense hva de kan brukes til og er basert på håpet om en stabil internasjonal orden investeres i alliansen.[xiv] Det blir en symbolstrategi, som kan tenkes å ha blitt utviklet for de «valgfrie krigene» ført utenfor Europa. Men det kan stilles spørsmål ved om håp som grunnlag for strategi er egnet når det er forsvar av eget land det dreier seg om.

Strategi handler om å nå politiske mål via strategiske veier/fremgangsmåter med militære midler (taktiske enheter). Alle disse tre elementene (ends – ways – means) påvirkes av antagelser.[xv]

Hvis en går ut fra at Norges frihet og selvstendighet er målet, og Norge ikke har nok militære styrker, så vil alt dreier seg om å få utløst artikkel V i NATO-traktaten. Ut fra hva som skrives av representanter for den sittende blå regjeringen, så er det norsk policy å forsøke å eskalere enhver konfrontasjon i nordområdet vertikalt til en artikkel V situasjon, iht. NATO pakten. Beklageligvis for Norge er det innen sikkerhetspolitisk tenkning en omfattende litteratur på dette området, hvor stormakter er beviste på at de kan bli fanget i mindre makters lokale problemer – omtalt i internasjonal maktteori som «entrapment». Det er med andre ord ikke sikkert at stormakten lar seg «fange» – og at en som resultat i stedet får en situasjon med lokal krigføring uten stormaktsinvolvering, dvs. at «våre stormakter» velger ikke å gå aktivt inn for å støtte norske interesser. Hva står en igjen med da? En situasjon som vi må beherske selv, men ikke har militær kapabilitet til, gitt våre egne misforståelser av sikkerhetspolitikken. Karsten Friis går i sin artikkel inn for en egen norsk evne til egenhåndtering av mindre episoder og eskaleringskontroll, og setter derved spørsmålstegn ved egnetheten av den rådende norske strategien.[xvi] Uansett hviler strategien på at USA faktisk vil støtte oss i en gitt artikkel V-situasjon. Historien har imidlertid vist at stormaktene først og fremst følger sine egne interesser når det kommer til stykket og ser på små land som ”hjelpestater” som støttes i den grad det tjener egne interesser.

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide sin fremstilling av forsvarsstriden i en artikkel i Dagbladet er som følger:

«Norske styrker som skal holde norsk terreng mot en fiende som rykker frem over åser og gjennom daler er basert på historiske og til dels nostalgiske forestillinger om hvordan militære konflikter arter seg.» [xvii]

Det er uklart hvor denne «innsikten» i landmilitære operasjoners indre dynamikk kommer fra. I forbindelse med strategisk tenkning kan formuleringen til statsråden best karakteriseres som en av flere mulige antagelser om fremtidig landstrid, og kunne like godt ha vært formulert av en luftmakts teoretiker fra 1990-tallet. Og som alt påpekt – denne form for ensidig militær tenking er i dag for lengst sett på som utdatert.

Strategi er rettet mot en eller flere motstandere i konkurransen om relativ makt. Ut fra de foreliggende trusselvurderinger fra Etterretningstjenesten og Politiet sikkerhetstjeneste, fremstår Russland og jihadistene som de fremste potensielle trusler. Begge har vel utviklede teoretiske rammeverk og strategi.
For Russlands vedkommende gjelder bruk av alle statens virkemidler, og noen til. Russland har et balansert forsvar i alle domene som er under enhetlig ledelse, noe som gir dem en handlefrihet som vi må forholde oss til. Russlands strategiske tenkning inkluderer bruk av organiserte kriminelle og støtte til grupper som jihadister, mot andre motstandere. Jihadistene har langt færre virkemidler og virker i et begrenset antall domener, men trusselen er langsiktig og mot befolkningssentra.

Landterritoriets betydning

Colin S. Gray beskriver det slik:
«Bearing in mind that humans can live only upon the land, it is obvious that more often than not the strategic effect required by policy is some physical evidence of map locatable political control on the ground. One must never forget that strategy is always an instrument of policy and politics, and that is not about combat per se.»[xviii]

Det er med andre ord ikke hvor kampen føres, luft/sjø/land/kyber, som er det viktigste, men at den ender opp i fysisk kontroll over landområdet.
Igjen i følge Gray: « In order to exploit military success or advance, it is usual for the winning side to insist upon some friendly local presence on the ground,…» og “When countries and alliances decides to fight, they need to remember that the way they choose to wage war, meaning the strategy/ies they pursue, assuredly will leave a legacy on the ground in the kind of post-war order established.» [xix]

En bør derfor ikke forundres over den nordnorske befolknings opplevelse av nå å bli forlatt til egen skjebne. Hvorvidt dette blir det endelig resultatet vet vi først når budsjettproposisjonen for 2018 er behandlet. Sett fra luftmakt synsvinkel blir Nord-Norge et stort skytefelt for kryssermissiler inntil de er forbrukt, deretter har vi svært lite styrker å sette inn, inntil en eventuell amerikansk/alliert styrke frigjør området.

Landmaktens rasjonale

I et multidomene spekter er utøvelse av landmakt ikke mulig uten støtte av andre typer makt. Det gjelder spesielt luftmakten som handler om støtte i begrensede tidsrom i luften over aktuelt territorium. Hvis dette hadde vært omvendt, med luftmakten i førersetet for kontroll over territoriet, som ble hevdet av enkelte teoretikere på begynnelsen av 2000-tallet, så hadde afghanske myndigheter med NATO-støtte hatt full kontroll over Afghanistan for lengst. Men det har de ikke. Seier uten fysisk kontakt mellom de stridende parter er således en teoretisk teknologisk drøm, hvor man glemmer at det ikke er en teknologisk mannjevning som til slutt avgjør en krig, men en kamp mellom viljer.

Som allerede påpekt er makt relativ, og også norsk landmakt må forholde seg til potensielle trusselaktørers landmakt, de som presumtivt sammen med fremmed luftmakten er konkurrenter i en gitt situasjon, over kontrollen over norsk territorium.

Hvilke funksjoner kan da landmakten sammen med luftmakten ha i en kamp om kontroll over territorium?

Først og fremst må de være avskrekkende. Det blir de om de er balanserte – internt i begge maktgrupperinger – og dem imellom. I dag er det slik at ved å sette luftmakten under sterkt press, så vil den ikke kunne forsvare seg selv (baser og viktige installasjoner), samtidig som den forsvarer og støtter landmakten. Dermed kan flybaser erobres av fremrykkende hærstyrker, enten gjennom lende eller via luftmobile operasjoner, som i sin tur fordrer forbindelse med konvensjonelle styrker. Russland som potensiell trusselaktør antas i en gitt situasjon å ha som målsetningen å oppnå kontroll over deler av norsk territorium som et fullbyrdet faktum i løpet av «en uke krigen», dvs. før friksjonen i form av alliert luftmakt blir for stor.[xx] Dagens norske kombinasjon av land- og luftmakt avskrekker ikke i tilstrekkelig grad. Den klarer ikke å avskrekke ved nektelse, å forhindre oppnåelse av det antatte målet. Til det er den norske landmakten for svak.

Den andre oppgaven, dersom avskrekking ikke virker, er for landmakten å føre krigen på land. Da gjelder utholdenhet – seighet, styrkemessig og logistikkmessig, både i volum av styrken og kvalitet av de enkelte komponenter. Her faller landmakten fullstendig igjennom, noe som også fremkommer i Forsvarssjefens årsrapport for 2016.

Operativ logistikk utsatt på kontrakt til sivile aktører svekker, fremfor å styrke, evnen til å føre krig.

Og selv om det er besluttet anskaffet, så mangler i dag luftvern. Den offensive evnen – gjennomføring av motangrep svekkes i tillegg av en utdatert og volummessig lite tilfredsstillende stridsvognspark og umoderne artilleri, ledet via utdatert kommando og kontrollsystemer.

Det er ikke fredsøkonomi som er målekriteriet – selv om det kan virke slik i deler av debatten om det norske forsvaret – men om kampsystemet virker når det blir satt på prøve.

Hva så med den andre potensielle trusselaktøren – jihadisten? Denne blir først og fremst en utfordring for landmakten når Politiet ressurser overstiges og det anmodes om bistand etter bistandsinstruksen. Hvis en tar Frankrike som eksempel så er seighet og tilstedeværelse avgjørende for å holde ut en langtrukken krig med denne form for opprørere.

Avslutning

Et ubalansert forsvar skaper det den amerikanske militærteoretikeren admiral Wylie benevner en “Maginotlinje”:
«The player who plans for only one strategy runs a great risk simply because his opponent soon detects the single strategy – and counters it. The requirement is for a spectrum of strategies that are flexible and noncommittal, a theory that by intent and design can be applied in unforeseen situations … There is always in mind the hazard of the Maginot mentality, ashore, afloat, airborne, or chairborne.» [xxi]

Den største ubalansen for Norges del er i dag den svake landmakten, og landmakt er det vi kan regne med kommer sist dersom det kommer forsterkninger fra utlandet. Men reduksjoner i Den Kongelige Norske Marine ved avhending av kystkorvettene og reduksjon av flåten av undervannsbåter forsterker, utviklingen i retning av et forsvar som blir luftmakt-tungt. Luftmakt – først og fremst F-35 vil da fremstå som en «teknologisk Maginotlinjen», eller en såkalt «silver bullet», våpenet som skal løse alle forsvarsoppgaver på en gang.

I denne fremstilling ligger ingen ambisjon om at Norge skal forsvare seg selv alene, men det nasjonale målet må være at vi klarer å overholde artikkel III i NATO pakten, og kan påregne støtte fra de få som er kapable til å anvende landmilitære styrker, i Norges svært krevende klima og terreng.[xxii]

Den første utfordringen med «trykk på artikkel V-knappen» strategien, er å få aksept i NATO-rådet (NAC) for at det foreligger en slik situasjon. En NAC deklarasjon medfører heller ikke automatisk tilføring av kapable militære styrker, spesielt gjelder det de som skal sloss på land.

Hvilke tap Hæren og Heimevernet kan bli påført mens de forsvarer landet med utdatert materiell, eller hvilke lidelser den norske befolkning i kampområdet blir utsatt for, er ikke diskutert her. Konsekvensene av en potensielt langvarig okkupasjon av deler av landet, som lidelser påført befolkningen, er ei heller er tatt med i fremstillingen som Stortinget er forelagt. Men det er en del av effekten som Stortinget må tenke igjennom ved ikke å holde seg med et balansert fellesoperativt forsvar.

Den før nevnte admiral Wylie uttrykker det som følger:
«The ultimate determinator in war is the man on the scene with a gun».[xxiii]
Det trenger ikke være hverken norske eller allierte styrker gitt dagens svake landmakt. En gammel «sannhet» er at et territorium har en hær, dets egen eller noen andres.

Statsrådens fremstilling av striden kan sees på som en fiksjon skapt av hennes militære rådgivere, som sannsynligvis ikke er Forsvarssjefen, idet dennes råd ikke er fulgt.

Risikoen Norge løper i dagens sikkerhetspolitiske situasjon med gjeldende LTP er høy, for høy vil mange si.

[i] Granhagen, Kjell. 2017-08-04. Det er ikke penger nok til å etablere et relevant forsvar av Norges landterritorium. Dagbladet. www.dagbladet.no/kultur/det-er-ikke-penger-nok-til-a-etablere-et-relevant-forsvar-av-norges-landterritorium/68559398 Lastet ned: 2017-08-06

[ii] Lawson, Dominic. 2017-08-06. Today’s army would worry the VC in my wife’s family. The Times. https://www.thetimes.co.uk/edition/comment/todays-army-would-worry-the-vc-in-my-wifes-family-jfx2hp0x7 Lastet ned: 2017-08-06

[iii] House, John. M.2008. Why war? Why an Army? Praeger Security international. London, s 14

[iv] Lo, Bobo. 2015. Russia and the new World disorder, s 41

[v] Søreide, Ine Eriksen. 2016-07-04. Vi må holde fast ved det som har virket siden 1949. Dagbladet. http://www.dagbladet.no/kultur/vi-ma-holde-fast-ved-det-som-har-virket-siden-1949/60264504 Lastet ned 2017-07-29

[vi] Friis, Karsten. 2017-07-17. Hva skal Forsvaret forsvare? Dagens Næringsliv. Lest 2017-07-17.

[vii] Jacobsen, Frithjof. 2016-04-07. Forsvarsbudsjettet havner i sjøen. Verdens gang. http://www.vg.no/nyheter/meninger/forsvaret/forsvarsbudsjettet-havner-i-sjoeen/a/23654583/ Lastet ned 2016-04-14

[viii] Støvne, Knut. 2017-03.24. Sverre Diesens løsning er uegnet til alt annet enn å skyte på blink. Minerva.

[ix] Haug, Karl Erik, Maaø, Ole Jørgen (red). 2011. Henriksen, Dag; Airpower: Need for more analytical warriors, in Conseptulising Modern War. Hurst & Company. London

[x] Jacobsen, Frithjof. Ibid.

[xi] Enberget, Kristoffer. 2017. Fredsnasjonen Norge. Kagge forlag. Oslo. s 178. Sverre Diesen omtaler «kremmer Høyre».

[xii] Enberget, Kristoffer. Ibid s 443

[xiii] Nettstedet Aldrimer.no – diverse innlegg om HV mellom 2017-07-17 og 2017-07-26

[xiv] Strachan, Hew. 2013. The Direction of War. Cambridge university press, Cambridge, s 125

[xv] Gray, Colin. S. 2015. The future of strategy. Polity Press. Cambridge. s 31

[xvi] Friis, Karsten. Ibid.

[xvii] Søreide, Ine Eriksen. Ibid.

[xviii] Gray, Colin. S. 2015. s 96-97

[xix] Gray. Ibid, s 97.

[xx] Ekspertgruppen for forsvaret av Norge. Et felles løft. s 21. Ekspertgruppen påpeker at «det er strategiske bildet som i første rekke kan føre til militær konflikt i nordområde». Norge kan med andre ord trekkes inn i en stormaktskonflikt fordi landet ligger der det ligger.

[xxi] Wylie, J.C..1996. Military Strategy. A general theory of power control. Rutgers University Press.

[xxii] Sjåholm. Kjell. 2017-06-22. Norsk geografi og klima – militære implikasjoner. Alternativt forum. https://alternativtforum.wordpress.com/2017/06/22/norsk-geografi-og-klima-militaere-implikasjoner/ Aksessert 2017-08-10

[xxiii] Wylie. Ibid. s 85

Advertisements