Farlig dreining i norsk sikkerhetspolitikk

Vårt langstrakte land ligger midt i et av verdens mest utsatte geopolitiske veikryss som en buffer mellom det Euroasiatiske fastland på den ene siden og Nord-Amerika på den andre siden. Det er dårlig forstått og geopolitikk har lenge vært et fy-ord i norske sikkerhetspolitiske miljøer, men det er all grunn til å påstå at Norge og Norskehavet er mer eksponert og utsatt for stormaktpress enn Baltikum og Østersjøen, hvor motstridende russiske og vestlige sikkerhetsinteresser for tiden er mest satt på spissen. Desto mer foruroligende er det at verken den forrige eller regjeringen ser ut til å skjønne hvor utsatt landet vårt faktisk er.
Den som kontrollerer norskekysten kontrollerer ikke bare ferdselsledene i Nord-Atlanteren og dermed en stor del av verdenshandelen, veien inn i Polhavet med dets enorme forekomster av hydrokarboner, mineraler og andre strategiske råvarer samt tilgangen til Nordøstpassasjen og en mulig ny isfri skipsled mellom Europa og Asia, men også den russiske Nordflåtens utfart til verdenshavene og de korteste luftledene som de interkontinentale ballistiske kjernevåpenmissilene vil følge mellom det Nordvestlige Russland og Nordøstkysten av USA. Dermed spiller Norge og kontrollen over norsk luft-, sjø- og landterritorium en nøkkelrolle i den kjernefysiske terrorbalansen mellom øst og vest.
Sett fra Pentagon er den norske Atlanterhavskysten og norsk landterritorium primært å betrakte som USAs fremskutte forsvarsperimeter mot trusler fra russiske interkontinentale kjernevåpen og en mulighet til å overvåke og eventuelt slå ut den viktige russiske andreslagskapasiteten ubåtflåten på Kola-halvøya samt utskytningsplattformene som de interkontinentale rakettene og de nye russiske kryssermissilene representerer.
Kreml ser på tilsvarende vis Norskekysten og særlig Nord-Norge som en del av deres utvidede ’bastionforsvar’ og som strategisk viktig i forsvaret mot fremskutte militære trusler fra USA og mot amerikanske kryssermissiler som kan true deres baser på Kola-halvøya og de interkontinentale rakettene i Nordvest-Russland og dermed forrykke den kjernefysiske terrorbalansen mellom stormaktene.
Hvordan vi forvalter vår suverenitet er derfor ikke likegyldig verken for Pentagon eller for Kreml. Det legger føringer for hvordan USA og Russland kommer til å agere i forhold til Norge og norsk territorium i en eventuell krise- eller konfliktsituasjon. Om vi ikke kan ivareta vår suverenitet og opprettholde kontroll over eget territorium selv, vil en av stormaktene være fristet til å gjøre det. Om det sås tvil ved vår evne til å nekte andre makter offensiv militær bruk av norsk territorium, vil det bidra til å øke spenningen og risikoen for et defensivt forkjøpsangrep mot hele eller store deler av norsk territorium.
De grunnleggende geopolitiske realiteter er således ikke vesentlig endret siden 9. april 1940 da tyskerne kom britene i forkjøpet og okkuperte Norge for å sikre forsyningen av svensk jernmalm, for å skaffe seg kontroll over Nord-atlanteren og Nordsjøen og for å lukke bakdøra for et eventuelt alliert motangrep mot Berlin gjennom de danske sund og streder. Utviklingen av interkontinentale kjernevåpen, og i den senere tid, presisjonsstyrte kryssermissiler som kan true disse våpenplattformene og andre høyverdimål, har gjort norsk havdomene og landterritorium strategisk sett enda viktigere og dermed vel så utsatt i dag som i 1940.
Desto mer foruroligende er at de to viktigste stabiliserende pilarene i norsk utenrikspolitikk gjennom hele etterkrigstiden nå synes mer eller mindre avviklet. Den nasjonale forsvarsterskelen, som skulle avskrekke russerne, er overlatt til NATO, dvs. i realiteten USA som står for 73% av utgiftene i NATO. Og de selvpålagte norske base- og øvelsesrestriksjonene, som skulle berolige russerne ved å holde amerikanerne på armlengdes avstand, er åpenbart i ferd med å avvikles.
Vår viktigste territorielle kapasitet, landmakten, er redusert til en brøkdel. Hæren er nå så liten at den knapt kan kalles en hær. Den mangler helikopterstøtte, stridsvognkapasitet, artilleri, adekvat luftvern, ammunisjon og alt en hær trenger for å fungere. Samtidig foreslås HV ytterligere redusert og Sjøheimevernet er nettopp lagt ned. Det betyr at vi ikke lenger har en troverdig forsvarsterskel som sikrer nasjonal kontroll over norsk territorium.
Siste generasjon russiske kryssermissiler (Zircon), som det ikke finnes noe effektivt forsvar mot, kan i løpet av få minutter slå ut et hvilket som helst høyverdimål langs hele norskekysten ned til Trondheim. Tilsvarende kan høyverdimål i Nordvestrussland nås i løpet av kort tid fra våpenplattformer i Norge eller norske fjorder og farvann. De er imidlertid dyre og lite kostnadseffektive og dermed noe verken russerne eller amerikanerne har ubegrenset tilgang til. De er egnet mot høyverdimål som radarstasjoner, flyplasser, flåtebaser og kritisk infrastruktur, men lite egnet til å slå ut spredte og mobile hærstyrker i noe omfang. Den massive nedbyggingen av Hæren og Heimevernet er derfor særlig foruroligende.
Samtidig som evnen til å avskrekke og ivareta egen suverenitet selv er bygd ned,
representerer avtalen om stasjonering av 330 amerikanske marinesoldater på Værnes, som ble inngått i oktober 2016, og Nato-øvelsen ’Joint Viking’ i mars i år, begge brudd med de selvpålagte base- og øvelsesrestriksjonene. Det er første gangen siden krigen vi tillater utenlandske styrker fast opphold på norsk jord, og det er første gang siden 1950-tallet vi tillater allierte styrker å øve i Finnmark tett opp til den russiske grensen.
Avviklingen av den nasjonale forsvarsterskelen sammen med utviklingen av
presisjonsstyrte kryssermissiler og avviklingen av de selvpålagte restriksjonene destabiliserer både den konvensjonelle og den nukleære balansen i Nordområdene. Å bringe amerikanerne helt inn på russernes dørterskel gjør norsk territorium mer, og ikke mindre, utsatt for en stormaktkonfrontasjon eller et mulig forkjøpsangrep. Vi må ikke male oss inn i et sikkerhetspolitisk hjørne tilsvarende Cuba-krisen i 1962 da russiske atomraketter kunne nå det amerikanske fastlandet på 7 minutter og verden ble bragt til randen av atomkrig. Det er lite klok politikk for et lite og strategisk utsatt land.
Det er særdeles foruroligende at de geopolitiske forhold som gjør landet vårt så utsatt er så dårlig forstått av våre politiske ledere og at de eksistensielle spørsmålene som forsvars- og sikkerhetspolitikken representerer ikke er sterkere fremme i valgkampen. Til nå har lykken vært bedre enn forstanden. Det er menneskelig, men korttenkt og uforsvarlig å gjøre regning med at det vil fortsette slik.
Godt valg!
Følg:
Reklamer

2 kommentarer om “Farlig dreining i norsk sikkerhetspolitikk

  1. Fin artikkel. Men er det ikke heller slik at den norske eliten har funnet ut at det sentrale nå er å avskaffe Norge som en nasjonalstat og bygge den om til en amerikansk delstat som i absolutt alt er underlagt Pentagon?
    Jeg tror ikke på uvitenhetsteorien. Både Høire og AP er jo globalister og poenget med globalismen er å avskaffe nasjonalstaters suverenitet,for ikke å snakke om kulturell identitet,etcTalen som Macron holdt for det franske diplomatiske korpset nylig gikk jo ut på at det selv det der med Frankrike var gammeldags,nå var det Europa-Nasjonalisme det gjaldt,dvs Europahær sammen med Tyskland.
    (Voltaire.net)
    USA har 62 635 troops i Europa i noe som heter USEUCOM.
    Men Europahærens strateger mener at USAs bør ta med seg atomrakettene sine og reise hjem.
    Her ligger det an til en stor konfrontasjon som overhodet ikke berøres i den amerikanske delstaten Norway.
    Jan Hårstad

    Likt av 1 person

  2. Ja, hvor planlagt og konspiratorisk det hele er, er vanskelig å ha noen sikker formening om. Jeg tror den manglende ivaretakelsen av landets og befolkningens sikkerhet først og fremst skyldes inkompetanse og ansvarsløshet, mao. svake politikere som ikke evner å ivareta landets langsiktige strategiske interesser. Jeg tilhører vel også dem som mener at som et lite utsatt land så trenger vi både NATO og USA som allierte og gjerne et utvidet forsvarssamarbeid med de Nordiske land og EU med, men i tillegg til, og ikke i stedet for vår evne til å forsvare oss selv. Jeg mener samtidig at vi er tjent med avspenning i forhold til Russland og å samarbeide med EU, men ikke at vi skal oppgi vår egen suverenitet til oovernasjonale konføderasjoner enten det dreier seg om EU eller USA. Det har historisk sett ført lite godt med seg. Og hva angår globalistenes utopiske agenda er jeg redd de er i ferd med å føre landet inn i et kostbart og konfliktfylt blindspor. Vi trenger å ta vare på det landet vi har bygd opp og vi må være realister mht å ivareta våre nasjonale interesser. Men først og fremst trenger vi dyktige og ansvarlige tillitsvalgte og politikere som prioriterer landets langsiktige interesser fremfor kortsiktige egeninteresser. Det kaliberet har vi ikke så mange av i dag, dessverre.

    Liker

Kommentarer er stengt.