Forsvaret – hvorfor svikter politikerne?

 

Unknown

For de fleste av oss, som er opptatt av landets sikkerhet, er det komplett uforståelig hvordan gjentatte regjeringer av ulik partifarge systematisk har bygd ned forsvaret til tross for at historisk erfaring og utviklingen i sikkerhetsbildet gjennom en årrekke skulle tilsi det motsatte. Utover manglende kunnskap om og interesse for sikkerhetspolitikk er det også særdeles vanskelig å forstå hvordan Erna Solberg gjentatte ganger fortsatt prøver å snike seg unna 2%-forpliktelsen i Nato. Kjell Sjåholm prøver under å forklare noe av det uforståelige tankegodset som politikerne mer eller mindre eksplisitt legger til grunn for det «vi andre» oppfatter som en fullstendig urealistisk og ansvarsløs forsvarspolitikk.

Av Kjell Sjåholm, oberstløytnant (p)

Innledning

Hans Rustad[1] har en interessant kommentar angående hvorfor Norge ikke har et forsvar verd navnet: «Fordi det humanitær-politiske kompleks anser forsvar for å tilhøre gårsdagen. Forsvar er hard power, maskulint og «dumt». Det løser konflikter på den gamle måten. Med vold.»[2]

Mens oppfatning av at krig på det europeiske kontinent var uaktuelt etter «historiens slutt» har blitt borte etter krigen mellom Georgia og Russland, eksisterer Rustads beskrivelse fortsatt innen det som omtales som «Godhetsregimet».[3] Oppfatning av krig som illegitim er et vestlig fenomen og den såkalte postmoderne tenkningen er nært forbundet med krigens manglende relevans som sikkerhetspolitisk virkemiddel. Imidlertid er statene som omkranser Europa fortsatt «moderne» og slett ikke «postmoderne, og ser militær makt som et relevant strategisk virkemiddel.

Den fortsatt rådende vestlige oppfatning er at krig er organisert anvendelse av vold for å nå politiske mål. Det er en oppfatning som kan utfordres av for eksempel Sun Tzu sitt dictum at den mest høyverdige krigføring er å vinne krigen uten militære slag.

Fremtiden inneholder avgjørelser som enda ikke er tatt. Man kan derfor ikke anvende naturvitenskaplige prediksjonsmetoder for å komme frem til hva fremtiden kan bringe. Men det finnes nok av historiske paralleller og innsikt i stater og statslederes strategiske opptreden til å kunne mene noe om krigens fortsatte anvendbarhet i politikken. Er krig et fortsatt relevant virkemiddel, så vil et relevant forsvar for å forhindre krig, også være nødvendig.

Krigens logikk

Si via pacem, para bellum – hvis du ønsker fred forbered for krig, er et romersk ordtak som i et nøtteskall illustrerer den såkalte paradokslogikken innen strategisk tenkning.[4] Paradokslogikken innen strategi forvansker kommunikasjonen mellom forsvarssektoren og politiske beslutningstakere om nødvendighet av forsvarskapasiteter og forsvarets størrelse. Denne prosessen er også politisert ved at utgangspunkt for den er hva politikerne vil betale for vår sikkerhet, som igjen er avhengig av politikernes virkelighetsforståelse. Den kan være slik som Rustad beskriver – «det blir ikke krig».

Kald krig – gråsonen

I et sitat tillagt Leo Trotsky heter det «You may not be interested in war, but war may be interested in you». Her gis det uttrykk for at motstanderen – fienden – har et ord med i laget dersom han velger å angripe. Men det blir heller ikke krig før den angrepne forsvarer seg.

I følge den russiske statsministeren er vi i en situasjon av kald krig som karakteriseres av intens økonomisk, politisk, militær og ideologiske rivalisering nær opp til konflikt.[5] Taras Kuzio skriver at Putin mener Vesten har generert en «krigslignende» tilstand i forhold til Russland og at han må forsvare Russland mot disse angrepene. Denne «krigstilstandssituasjonen» spres i den russiske befolkningen i Putins propagandaoffensiv.[6] Oppfatning av trussel påvirkes også av hvordan en ser på egen posisjons sårbarhet, noe som kan være en forklaring av Russlands «omringningskompleks», selv om den russiske tenkningen har en historisk bakgrunn.[7]
Vesten stiller seg uforstående til en slik oppfatning, men uten innsikt i en potensiell motstanders trusselpersepsjon blir det vanskelig å forutsi mulige fremtidige handlinger.

Sikkerhetskulturen i Russland er formet av en klassisk forståelse av makt, som igjen gir garanti for verdens oppmerksomhet og respekt. Kremls oppfattelse av bløt makt blir en variant av bløt tvangsmakt, omtalt som aktive tiltak (aktivnye meropriyatiya) i sovjettiden. Det gjelder hensynsløst å anvende politisk, økonomisk og andre strategisk ressurser for å oppnå egne målsetninger.[8] Det bør derfor ikke overraske at det som omtales som «våte operasjoner» (likvideringer) har bli tatt i bruk igjen.[9] Dette konfliktspekteret kan omtales som gråsonen og operasjoner i denne. Gråsoneaktivitetene er ukonvensjonelle og aktiviteten skjules ved desinformasjon og villedning. Den utføres på en måte som har til hensikt å hindre avsløring av gjerningsutøver og deres bakmenn. Derved søker en å unngå avstraffelse og påfølgende eskalasjon.[10]

«Kool- krig»

Et nytt uttrykk er «kool-krig» som har en dobbelt betydning. Uttrykket betegner en krigføring som er hakket varmere enn Den kalde krigen var i vår del av verden. «Kool-krig» innebærer stadige angrep med andre midler enn de militære, rettet mot å bryte ned forsvaret hos motstanderen på forskjellige områder. Samtidig spiller uttrykket på «kool», dvs. de mest nytenkende og avanserte teknologiske verktøyene. Forståelsen av konfliktspekteret er endret.[11]

Sikkerhetspolitiske spekter

Den endrede sikkerhetspersepsjonen fører til at for eksempel USA diskuterer å ta ut «fred» som en beskrivelse i det sikkerhetspolitiske spekter. I stedet kommer rivalisering som kan ha flere forskjellige intensiteter og væpnet konflikt. Etter en væpnet konflikt returnerer man tilbake til rivalisering, men på et annet nivå. Når blod er spilt blir ettertiden ikke den samme de neste 50 år, ofte må krigsgenerasjonen dø ut før det kan bli en normalisering.

Teorier som avskriver krig som relevant strategisk virkemiddel dukket opp før første verdenskrig og er nært koblet til oppfatninger om opplyst egeninteresse – primært økonomisk, i en global sammenkoblet verden hvor samarbeid er mer nyttig enn konkurranse, eller rivalisering. Følelser og lidenskaper som hadde fått utløp i krig hadde mistet sin tilpasningsverdi. Dette er teorier som fortsatt hevdes i dag, som f.eks. Steven Pinker sin bok «The better Angels of our nature (2011)» (tesen beskrives ikke her).[12] Lawrence Freedman skriver at det er to problemer med Pinkers tese. Det ene er metodologien ved bruk av tall og statistikk, og det andre er hans ønske om å demonstrere fremgang i sivilisasjon.[13] Det fører for langt å gå i detalj her, men en trenger ikke gå lengre enn til Malmø i Sverige for å få demonstrert manglende «sivilisasjonsfremgang» – hva nå det egentlig måtte bety.

Samfunn er menneskelige og drives av ideer om hvordan verden burde virke, tro og lidenskap. Imidlertid er det en svært gjenstridig ide om menneskets evne om å kunne opptre rasjonelt, en ide nært forbundet med vårt liberale verdenssyn. Det er rekke problemer med dette synet. Det ene er at vi er ikke spesielt intelligente og har vansker med å identifisere våre egne rette interesser. Menneskets opptreden er påvirket av mer enn insitamenter og muligheter. Tankeverden er ikke universelle, og det er heller ikke kultur. Folk verdsetter også slike ting som omdømme (immaterielle verdier) mer enn ting som kan prises i penger.[14] Vårt fokus på rasjonalitet kan føre til kalkulative rasjonalitetsmodeller som er inkompatible med åpne systemer, og verdenssamfunnet er et åpent system. Forteller-rasjonalitetsmodel derimot er kompatible med åpne systemer. Forskjellen kan illustreres ved Taliban utsagnet; dere har klokke – vi har tid.[15] For eksempel mangler NATO sine vurderingsmaler PMESII[16] og DIME[17] drivere som kultur og immaterielle verdier. Malene kan også sees på som semi-lukkede for å kunne gjøre vurderingen. Selv da er de vanskelig å modellere og kalkulere i databaserte verktøy og demonstrer derved verdens kompleksitet.[18]

Modellene beskriver vesentlige faktorer for stater og organisasjoner, men ikke det som kan utløse og drive krig. Verden har neppe vært mer sammenkoblet enn før første verdenskrig, men det forhindret ikke krigsutbruddet. Christopher Coker skriver at økonomisk gjensidig avhengig ikke vil forhindre krig dersom en makt konkluderer med mulighet for å kunne lykkes under de rette omstendighetene. Anvendelse av vold i slike omstendigheter trenger ikke være irrasjonelt, men kan være urimelig.[19] Verdens samlede kunnskap øker, men det er ikke på grunn av sivilisatorisk fremgang. Økt kunnskap fører heller ikke automatisk til økt rasjonalitet.[20]

Universalismen og forholdet mellom det globale og det lokale perspektivet har en mer diffus påvirkning på tenkning rundt krigens anvendelighet. Men hvis alle er like og tenker likt så blir det ingen konflikt, og er det ingen nasjon, så er det intet at forsvare, ergo vil i teorien behovet for et forsvar vil «forsvinne». Det norske humanitær-politiske kompleks operer etter universalismen, hvor forsvar anses for å være et tilbakelagt stadium i utviklingen. Globalistene ser utvisking av nasjonale grenser som en målsetning i tråd med den universalistiske tankegangen. Universalismen er som Terje Tvedt påpeker den dominerende ideologi på tvers av høyre – venstre aksen i Norge. [21] Men dette har mer med «tro» å gjøre enn virkeligheten.

De viktigste begrunnelsene for å avskrive krig som et strategisk virkemiddel i politikken viser seg ikke å holde stikk og det er derfor nødvendig å se på hva som kan utløse krig.

Fremtidig krig – en mulighet?

Årsaken til en stormakts konflikt er det den alltid har vært – rivalisering. Russland betrakter småstater som vedheng til stormakter, og som amerikansk allierte unnslipper Norge ikke denne rivaliseringen. Den greske strateg og historiker Thukudid har anført frykt, ære og interesser som vesentlige årsaker til at Peloponneserkrigen brøt ut mellom Aten og Sparta.[22] I Richard Lebow moderne versjon er omdømme (standing), søken etter sikkerhet, hevn og interesser de viktigste utløserne av kriger, hvor omdømme er gjennomgående over århundrene sammen med søken etter sikkerhet.[23] De immaterielle verdiene trumfer derved materielle interesser som utløsere.

Russland, Kina og Iran regnes som de viktigste revisjonsmaktene og vi må også ta med militante islamister (jihadistene). [24] Felles for disse er klagemål, de mener seg urettmessig behandlet, ydmyket og under angrep fra Vesten.[25] De mener å være i sin fulle rett til å forsvare seg. Alle disse har helt andre målsetninger enn universalistene i Norge, eksemplifisert ved at Norge blir omtalt som kulturimperialist i kinesisk media.[26]

Russland regnes som en potensielt farlig stat, ikke bare ut fra hvorledes de forstår egne interesser, men også hvorledes de vurderer andre og den derav følgende fare for feilvurderinger.[27] Russland forventes å holde en tilsvarende kurs selv om Putin forsvinner.[28]

Militante islamister har vist evne og vilje til maktbruk mot andre NATO-land og har klare intensjoner om nye angrep. Det foreligger både «krigserklæring» og trusler rettet mot Norge. Det er med andre ord etablert en krigstilstand hvor krigføringen for Norges vedkommende for tiden føres i andre krigsteater. Men den kan komme hjem, når angriperen bestemmer.

Mens Iran og jihadistene fører åpen krig foregår Kina og Russlands krigføring i gråsonen med andre midler enn vold. Men det løser ikke de underliggende klagemålene, og faren er at krigen i gråsonen blir åpen krig, eller krig utløses ved en gnist – en episode som eskalerer ut av kontroll.

Avslutning

Krig er fortsatt et relevant strategisk virkemiddel i politikken for revisjonistene, også i vårt nærområde. Norge som USAs strategiske partner med ansvar for et geopolitisk svært viktig område, har all grunn til å holde kruttet tørt. Det gjør vi ikke i dag, øyensynlig ut fra en oppfatning om at det blir ikke krig fordi alle taper på krig, alle vil det samme – fred og frihet – og det uten å ville ta inn over oss andres oppfatninger og målsetninger. [29]

Fremtiden inneholder beslutninger som ikke er tatt, og det er derfor vanskelig å kunne forutse hva som kan skje. Men det er nok klagemål ut fra omdømme, frykt og interesser til å starte krig. Den som eventuelt gjør det handler ut fra en oppfatning at de kan vinne krigen. Den oppfatningen kan oppstå stilt overfor et forsvar som kan settes ut av spill ved et avgjørende slag og det raskt kan etableres et fullbyrdet faktum. Allierte staters inngripen kan derved forhindres. Det norske forsvar er i en forfatning i dag og den nærmeste fremtid, at en slik oppfatning allerede har oppstått.[30] For å unngå en slik mulig bruk militære tvangsmidler mot Norge i fremtiden, må forsvarsbudsjettet bringes opp på et nivå som er minst 2% av BNP.

 

[1] Hans Rustad er redaktør for nettstedet Document, tidligere journalist med tidligere tilhørighet på venstresiden i norsk politikk. Han bør derfor ha god innsikt i tankegangen som presenteres her.

[2] Rustad, Hans. 2018-01-31. Trump nevnte ikke Europa én gang. Document. http://www.document.no/2018/01/31/trump-nevnte-ikke-europa-en-eneste-gang/ Lastet ned 2018-02-01

[3] Tvedt, Terje. 2017. Det internasjonale gjennombruddet. Oslo. Dreyer, s 268

[4] Luttwak, Edward N. 2001. Strategy – The logic of war and peace. London. Harward University Press, s 1.

[5] Kjølberg, Anders. 2016-02-16. Kravene til «kald krig» er oppfylt. Aftenposten. http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Kravene-til-kald-krig-er-oppfylt–Anders-Kjolberg-10687b.html Lastet ned 2016-09-03. Leserinnlegget referer til Russlands statsminister Medvedev sitt innlegg under Sikkerhetskonferansen i München. Det skilles her mellom Den kalde krigen, en historisk periode og kald krig som fenomen.

[6] Kuzio, Taras. 2017. Putin’s War against Ukraine. Toronto. CreateSpace. Side 6

[7] Freedman, Lawrence. Sitert i Wilkingson, Benedict&Gow, James (ed). 2017. The Art of creating Power – Freedman on Strategy. Artikkel av Ayson, Robert; Strategic Theory as an Intellectual System, s 24. Forståelsen av sitatet er en utledning.

[8] Lo, Bobo. 2015. Russia and the new World disorder, s 41-42

[9] Kuzio,Taras. Ibid, side 6

[10] Brands, Hal. 2016. Paradoxes of the Gray zone. Foreign Policy Research Institute. www.fpri.org/article/2016/02/paradoxes-gray-zone/ Lastet ned 2017-02-20. Hollenbeck, Neil. 2016. Seeing gray in the next world war. War on the Rocks. warontherocks.com/2017/02/seeing-gray-in-the-next-world-war/ Lastet ned 2017-02-21

[11] Freedman, Lawrence. 2017. The future of War – A history. Allen Lane Penguine books, s 285

[12] Coker, Christhoper. 2015. The Improbable War. London. Hurst&company, s 13-15

[13] Freedman. Ibid, s XI – XV

[14] Coker. Ibid, s 19 – 29

[15] RAo, Venkatesh. 2011. Tempo. Ribbonfarm Inc, s 92-94

[16] PMESII: Political – Military – Economical – Social – Infrastructure – Information systems

[17] DIME: Diplomatic, Informational, Military and/or Economic

[18] Fellman, Philip Vos et. Al, Ed.2015. Conflict and complexity. Hartley III, Dean S. Chapter 5 DIME/PMESII Models, s 135

[19] Coker. Ibid s 31. Oversettelsen er ikke ordrett.

[20] Coker. Ibid s 34

[21] Tvedt. Ibid. Kapittel II, s 59-85

[22] Gray, Colin S. 2015. Thucydides was right: Defining the future threat. Strategic Studies Institute.Pub1256, s 41

[23] Lebow, Richard Ned. 2010. Why Nations Fight – Pat and future Motives for War. Cambridge. Cambridge university press. Kindel Loc 2831

[24] Kissinger, Henry. 2014. World Order. Penguin books. Revisjonistene er dekket i egne kapitler i boken. Hal Brand dekker noen av revisjonistene i «Paradoxes of the Gray zone». Se også: Garfinkle, Adam. 2016-08-16. Anti-Modernity, Within and Without. American Interest. www.the-american-interest.com/2016/08/16/anti-modernity-within-and-without/

[25] Mazarr, Michael J. 2014-07-03. The Age of Grievance. Foreign Policy. http://www.foreignaffairs.com/articles/141617/michael-j-mazarr/the-age-of-grievance Lastet ned: 2014-07-11

[26] Rød, Runa & Holmes, Martha. 2018-02-05. Kinesisk storavis slakter Nobelprisen: – Totalt politisk sirkus. VG. www.vg.no/nyheter/utenriks/i/oRWWEg/kinesisk-storavis-slakter-nobelprisen-totalt-politisk-sirkus Lastet ned: 2018-02-05

[27] Cohen, Eliot A. Ibid, s151-153

[28] Cohen, Eliot A.2016. The Big Stick. New York. Basic Books, s 153. Cohen viser til Hill & Gady. Mr Putin.s 261-265, 298-300, 307-308

[29] Granhagen, Kjell. 2018-02-07. Tid for en ny langtidsplan. Dagens næringsliv. Bak betalingsmur www.dn.no/meninger/2018/02/07/2055/Innlegg/tid-for-ny-langtidsplan Lastet ned: 2018-02-07. Alternativ kan utdrag leses her: Thuestad, Øyvind. 2018-02-08. Tidligere etterretningssjef: Store hull i forsvaret av Norge. Document. http://www.document.no/2018/02/08/tidligere-etterretningssjef-store-hull-i-forsvaret-av-Norge/ Lastet ned 2018-02-08

[30] Lindley-French, Julian. 2018-02-07. Leangkollen: Can Norway Defend Itself? http://lindleyfrench.blogspot.no/2018/02/leangkollen-can-norway-defend-itself.html Lastet ned 2018-02-10

Reklamer

4 kommentarer om “Forsvaret – hvorfor svikter politikerne?

    1. Takk for den kommentaren. Du har nok rett. Statsministeren har sin egen boble, og så lenge hun har god oppslutning på meningsmålingene, så er det lite mulighet for at hun endrer kurs. Egentlig burde vi ha tenkt hvordan lage et best mulig forsvar som minimum overholder NATO paktens artikkel III, men vi klarer jo ikke det en gang. Vi ender opp i en parallell diskusjon om % av BNP. Men slik jeg forstår IFO sine vurderinger så er det vanskelig å nå det målet (art III) uten å bruke ca 2% av BNP.

      Likt av 1 person

  1. Det er nok mange faktorer som virker inn, men jeg tror det først og fremst skyldes egeninteresse.
    Velgerne er mer opptatt av kortsiktige ting som barnehageplasser og mindre skatt og mindre opptatt av det de oppfatter som langsiktige spørsmål som sikkerhet og forsvar.
    Politikerne likedan. De er først og fremst opptatt av det velgerne er opptatt av og å bli gjenvalgt og gir bengen i langsiktige investeringer som det kanskje ikke engang vil bli bruk for. De er seg ikke sitt ansvar som tillitsvalgte bevisst, særlig når de aldri blir ansvarliggjort personlig verken av media eller av andre.
    Flere i forsvarsledelsen har gitt råd som først og fremst fremmer deres egne karrierer, dvs. som gjør det lett for regjeringen å spare penger på forsvaret og i stedet bruke penger på velgervennlige saker. Diesen rundt FS2000 og MFU 2003 er et godt eksempel på det.
    Det er derfor viktig å ansvarliggjøre politikerne for deres forsømmelser. MSM gjør det ikke. Kommunikasjonavdelingene i departementene trader stadig informasjon med Akersgata. De som skriver snilt får gjerne eksklusiv tilgang eller tidlig tilgang til informasjon. De som er kritiske får det ikke. Slik disiplineres den fjerde statsmark effektivt over tid.
    Resultat; demokratiet og landets sikkerhet undergraves.
    Still Erna til ansvar!

    Likt av 1 person

  2. Forsvaret skylder på for lite penger (slik som alle andre), men Forsvaret kunne faktisk valgt å prioritere sine midler annerledes. Det er vanskelig å se argumentasjonen for at vi trenger så mange som 52 F-35 fly i Norges forsvar. Man begynner også å tvile på forsvarskompetansen når man bruker opp alle pengene, uten en gang å ha en sikker flybase til flyene. Det er estimert at levetidskostnadene til jagerflyene vil komme på 268 milliarder milliarder. Man kunne fått mye annet forsvar dersom man halverte antall fly. Men for all del, Norges forsvar er jo ikke det viktigste, vi må jo heller ha nok jagerfly til å legge flere land som Libya i ruiner: en knallsuksess for europeisk sikkerhet (snakk om å bekjempe islamister…)

    Det er ellers en absurd gjentagende myte at Russland ønsker å angripe Nato. Russland er like redde for oss, som vi er for dem. Både Georgia og Ukraina skyldes at Nato, i stedet for å bry seg om sin egen sikkerhet, insisterer på å skulle innlemme disse statene helt opp langs grensene til Russland. Det er ingen god forsvarsstrategi å provosere russerne til mottiltak. Nå har vi stasjonert amerikanske soldater i Finnmark, og planlegger amerikanske jagerfly på Rygge. Er dette virkelig en god forsvarsstrategi? Har vi ikke lært noen verdens ting fra den kalde krigen? Skal vi virkelig eskalere og eskalere, før vi innser at vi må snu? Denne økte spenningen er livsfarlig, og vi så mange ganger under den kalde krigen hvor nærme vi kom til total tilintetgjørelse, kun pga. mistforståelser.

    Nato insisterer videre på at Russland må stole på Natos defensive linje, men har man helt glemt at Nato kanskje ikke helt er til å stole på? USA og Storbritannia, to av Natos mest prominente medlemmer, gikk som velkjent til krig på falskt grunnlag mot Irak. Det var da forholdet mellom Russland og USA virkelig traff en hump. Før det hadde Putin vært mer enn velvillig med amerikanerne, lot de fly stridsmateriell over Russland til Afghanistan. Det var til og med snakk om økt sikkerhetssamarbeid. Det var USA og Nato som neglisjerte sitt forhold til russerne fra 2003, ikke omvendt. Russerne ser ikke på småstater som vedheng, annet enn at de liker lite en tydelig fiendlig innstilt forsvarsallianse helt opp i ryggen. Alle vet at USA aldri ville ha godtatt en fremmed forsvarsallianse i Mexico eller på Cuba. Hvorfor skal absolutt Nato ekspandere?

    Hvordan er det man ser for seg en krig med flere atomvakter til stede? Skal man håpe på at alle parter lar de store våpnene ligge, og heller bruker konvensjonelle våpen? Krig mellom stormakter med atomvåpnenes masseødeleggende effekt, kan ikke studeres på samme måte som tidligere konvensjonelle kriger. En eskaleringsstrategi er derfor noe av det dummeste man kan satse på, når motparten har et trumfkort. Hvis det er noen som kan lure seg selv til at de «kan vinne krigen», må det i såfall være amerikanerne, med de katastrofale følger en slik strategi kan få for Norge.

    Likt av 1 person

Kommentarer er stengt.