Anti-globalistene vil ha demokratiet og råderetten over eget land tilbake.

Unknown

 

Det pågår et politisk skifte i den vestlige verden. Det har foregått i lengre tid, og det blir stadig mer omfattende.

Millioner av velgere er på marsj i USA, Storbritannia, Østerrike, Tyskland, Frankrike, Belgia, Nederland, Italia, Polen, Ungarn, Danmark, Sverige og i Norge. Det er velgere som Trump kaller ’the silent majority’, Nigel Farage ’the people’s army’, Le Pen ’the forgotten France’og som  Carl I. Hagen i sin tid kalte for’folk flest’.

Det er de samme som demokraten Hillary Clinton karakteriserte som ’a basket of deplorables’og den konservative David Cameron kalte ’a bunch of fruitcake loonies and closet racists’.

Det er krevende å forstå sin samtid. Mange skjønner ikke hva som skjer. Mange ønsker ikke å forstå og distanserer seg i frykt fra å bli stigmatisert og sanksjonert. Og noen søker bevist å tåkelegge og skape myter for å nøytralisere en bevegelse som stadig sterkere utfordrer globaliseringspolitikken, multikulturalismen og den omfattende forvitringen av folkestyret som det liberale demokratiet etter hvert har ført til.

Det som kjennetegner nasjonalpopulismen er at nasjonens og borgernes interesser og kultur søkes prioritert samtidig som man søker å gi tilbake innflytelse til folk som føler de har blitt forsømt, eller til og med fordømt, av en fjern og selvsentrert og noen ganger korrupt politisk elite som hevder monopol på å meninger, moral og makt.

Den nasjonale populismen er den mest omfattende og mest kontroversielle, men antakelig også den mest misforståtte politiske bevegelse i vår tid.

Den fremste myten er at nasjonal populisme er anti-demokratisk med klare fascistiske trekk. Det er ikke riktig. Snarere er det motsatte tilfellet.

Når det liberale mainstreamblir utfordret så er det de udemokratiske trekkene ved det liberale demokratiet, slik det har fått utvikle seg, som først og fremst blir utfordret. Dette er ikke fascister eller revolusjonære som ønsker å rive ned etablerte politiske institusjoner. Riktig nok er det mange rare dyr i Arken og enkelte har uten tvil henfalt til rasisme og xenofobia og til og med nynazistiske elementer har søkt å slutte seg til. Det er unntakene. Det vil alltid være’outliers’og haler på begge sider av en normalfordeling.

Det store flertallet av nasjonalpopulister er helt vanlige oppegående mennesker som ikke finner seg i hva som helst og som vil ha mer demokrati, større selvråderett, mer direkte folkestyre, mer utstrakt bruk av folkeavstemninger og mer empatiske og lydhøre politikere som gir mer makt til folket og reduserer makten til de etablerte elitene.

De reagerer på at avstanden til beslutningene blir stadig lengre, at stadig flere beslutninger tas administrativt uten demokratisk kontroll av forvaltningen eller av internasjonale organer de ikke kan påvirke og at mange viktige beslutninger tas over hodet på dem, og ofte uten at de en gang blir informert om det, som for eksempel Acer- og Marrakechavtalen nylig.

Dette er helt legitime demokratiske spørsmål som mange millioner mennesker er bekymret over og som de vil ha frem i det offentlige ordskiftet. De stiller spørsmål ved folkevalgte som har gjort politikk til karrierevei og eliter som er blitt stadig mer isolerte fra dagliglivet og utfordringene og bekymringene til vanlige folk. De stiller spørsmål ved forvitringen av nasjonalstaten som lenge har vært en garanti for demokratiet og sikret selvråderett og nærhet til beslutningene.

Og de stiller spørsmål ved innvandringspolitikken og multikulturalismen til den liberale eliten og de hurtige og omfattende etniske, politiske og kulturelle endringene den fører til, endringer helt uten sidestykke i vår sivilisasjons historie. De stiller spørsmål ved den stadig økende økonomiske ulikheten, og i enkelte land, flere tiår med manglende reallønnsvekst samt om det er riktig at de må jobbe stadig mer for å ivareta en velferdsstat som innvandringen er i ferd med å undergrave.

De stiller spørsmål ved de globalistiske og kosmopolitiske agendaene til elitene og er usikre på hvor det fører oss og hvilket samfunn det vil skape. Og noen stiller spørsmål ved religioner som ikke støtter den liberale og sekulære livsførselen de er blitt vant til og som de setter pris på. Og de stiller spørsmål ved religioner som ikke anerkjenner grunnleggende demokratiske prinsipper og elementære menneskerettigheter som likestilling og respekt for kvinner og som vil innføre et politisk system og en rettsstat begrunnet i fortolkninger av urgamle religiøse tekster.

Dette er kritiske, men helt legitime politiske spørsmål i et demokrati og et samfunn i hurtig endring av velgere som ikke lenger føler seg hørt og representert og skattebetalere som føler at de ikke lenger har noen påvirkning på hva skattepengene deres blir brukt til.

Før Trump vant presidentvalget i 2016 var det et flertall blant amerikanske velgere uten universitetsutdannelse som sa klart ifra at Washington ikke lenger representerte folk som dem. Det samme var tilfellet i Storbritannia hvor nesten halvdelen av arbeiderklassen følte at ’people like us’ikke lenger har noe de skulle sagt i den nasjonale ordskiftet. Det er de samme Clinton og Cameron karakteriserte i så elitisistiske og nedlatende vendinger. Det har ikke manglet på liknende stigmatiserende karakteristikker fra den politiske eliten her hjemme.

Folk blir naturlig nok opprørt over slikt. Tilliten til de folkevalgte blir ikke noe bedre av at politikerne bevilger seg selv stadig høyere lønninger, flere frynsegoder og fetere pensjoner og samtidig nekter offentligheten innsyn i for eksempel hvordan partistøtten anvendes. Tilliten blir heller ikke noe større ved at partiene fordeler attraktive stillinger i statsforvaltningen, internasjonale NGOer eller i statlige virksomheter seg i mellom og utenfor saklige kvalifikasjoner og ansettelsesprosesser eller av politikere som misbruker fellesmidler eller stjeler av felleskassa eller rett og slett i kraft av sin udugelighet skalter og vralter med fellesmidlene til alle slags hinsides formål som en stortingsgarasje til 2,8 milliarder som ingen har bruk for.

Nasjonale populister ønsker først og fremst selvråderetten og folkestyret tilbake. De ønsker alle totalitære krefter bort. Høyrepopulisme er ikke noe dekkende begrep og kun et forsøk på å brunbeise det som i realiteten er et angrep mot forvitringen av demokratiet.

Nasjonalpopulisme står i direkte motsetning til fascistiske krefter på høyresiden på samme måte som den forkaster totalitære krefter på venstresiden og utfordrer de etablerte oligarkiene som det liberale demokratiet i stor grad har forvitret til.

Det er det åpenbart vanskelig for den etablerte politiske eliten å fatte, langt mindre å akseptere. Det er ikke annet å forvente når makten utfordres. Vi har sett det før i tider preget av store politiske omveltninger.

The times they are a’changin’.

Reklamer