Norsk geografi og klima – militære implikasjoner

Av Kjell Sjåholm, oberstløytnant (P)

Innledning

Geografi og klima benevnes i Forsvaret som været og lende (i fremstillingen nyttes det mer kjente uttrykket terrenget) og er sammen med fienden tre faktorer som er viktige i utvikling av enhver operasjonsplan. Men de er også avgjørende for utvikling av militære styrker, deres utrustning, trening og taktikk.

I denne korte fremstillingen vil det bli lagt vekt på de to første faktorene, idet de ikke er like påaktet i den pågående forsvarsdebatten. I debatten er den teknologiske dimensjonen langt mer fremtredende i forhold til en potensiell fiende. Noen av de som deltar i debatten hevder at soldater som deltar under operasjoner i terrenget, gjør det basert på «nostalgiske forestillinger» om hvorledes konflikter foregår. Det har også vært postulert at striden på land ville bli mer lik striden til havs, uten at dette under kriger til i dag har materialisert seg i praksis. Det såkalte «utvekslingskonseptet» som har vært del av den norske debatten er da også forkastet som et eget konsept av Landmaktutredningen.

Strid i terrenget blir også fremstilt av enkelte debattanter som «gårsdagens forsvar». Men om en ser seg rundt om i verden, hvor pågår konflikter som bare foregår i en «mytisk» teknologisk dimensjon? Slike konflikter finnes ikke, og de krigførende parter forsøker selvsagt å oppnå en for dem selv positiv avgjørelse i det området de bor og kjemper.

Inntil krigføring til lands har endret seg til noe annet enn det den er i dag, vil det være nødvendig å forholde seg til klima og terreng. Det gjelder i alle dimensjoner – til og med i den teknologiske – men er mest konkret i landstriden, som vil være i fokus her.

Klima og terreng sies å være nøytralt overfor de stridende parter, forutsatt at de behersker de aktuelle elementer. Hvis ikke kan også disse være en «fiende» i den forstand at de kan påføre tap. For Norges del er det nærliggende å trekke inn Vassdalen i 1986, selv om det skjedde under en fredstidsøvelse. Men også de krigførende parter i alpene under første verdenskrig, og ikke minst i de arktiske strøk, bl a mellom sovjetiske og tyske styrker under andre verdenskrig merket konsekvensen, om ikke utrustningen var tilpasset forholdene.

Geografi og klima

Geografien er det den er, og Norge ligger der det ligger. Det er ikke slik at Norge kan «taues til havs» om man føler seg truet av naboene. Historiske erfaringer tilsier at det normalt er naboene man kan havne i strid med. Idet våre interessemotsetninger i forhold til Sverige eller Finland ikke er av en slik art at det kan utløse væpnet konflikt, er det i nordområdet eventuelle konvensjonelle operasjoner kan oppstå med Russland som potensiell motstander. Riktignok har det aldri vær krig mellom Norge og Russland, men hverken den britiske operasjonen i Arkhangelsk etter første verdenskrig, eller tyskernes invasjon over grense Jakobselv under andre verdenskrig er glemt. I dag er det beskyttelse av flåten av undervannsbåter som del av den kjernefysiske avskrekking som dominerer den geostrategiske tenkning. Om denne kjernefysiske evnen oppfattes som truet kan det rettes et forkjøpsangrep mot Finnmark og Troms for å opprette det såkalte bastionsforsvaret på land.

I Nordområdet er det både midnattssol og polarnatt. Den arktiske beliggenheten medfører at sommerkrig kan man føre i ca 4 måneder og vinterkrig og avarter av denne, i 8 måneder pr år.

Det er også nødvendig å minne om at Norges lange kyst gir en god tilgang for den som ønsker å føre inn både lette og tyngre våpen på ulovlig vis. Hvilket vil gjøre det mulig for en fiende å gjennomføre irregulære operasjoner av forskjellig art. Shetlands Larsen og de forskjellige operasjonene på norskekysten under den andre verdenskrig bør være godt kjent. Men denne gang er det andre som gjennomfører operasjonene, og skadepotensialet er potensielt langt større enn den gang både pga. økt antall objekter med stor sårbarhet som er tilgjengelig langs hele kysten, og våpnenes økte ødeleggelseskraft.

Hva betyr geografi og klima?

Idet det ikke er noen allierte avdelinger fast stasjoner nord for Polarsirkelen, er det norske avdelinger og tilsvarende russiske enheter, som kan bygge opp den nødvendige kompetanse til å nøytralisere effekten av vær og lende. Det gjøres ved trening og utrustning av enhetene slik at vær og lende blir om enn ikke en venn, så i alle fall ikke en fiende som påfører tap.

Hvem kan hjelpe oss?

Den såkalte NATO-integrering av det norske forsvaret kan tenkes å ha foregått ut fra forutsetninger og antagelser om at alle allierte enheter er i stand til å føre strid i hele NATO-området.

Slik er det ikke på landmilitær side, og det vet våre allierte, og ikke minst russerne.

De som burde ha vist det, men oppdaget det på nytt vinteren 2017 er USMC, referert i en artikkel i Aftenposten 20. mai 2017 «Været i Norge ble et sjokk for amerikanske marinesoldater. En latterlig fiasko, mener russerne.» Vi kan kort si det slik at øvelsen bidro til å dokumentere dagens status på NATOs evne til å føre landkrig i arktiske strøk vinterstid. USA er imidlertid en nasjon som gjør noe, når den først bestemmer seg, slik at en kan forvente at erfaringene blir til lærdommer og på litt sikt forbedret amerikansk kapabilitet.

Både britiske og nederlandske enheter trener i Norge under motto «behersker enheten klima i Norge, så kan det slåss nesten hvor som helst i verden». Men hvorvidt disse enhetene er tilgjengelig om det blir bruk for dem er en annen sak. Det er som kjent flere skarpe operasjoner som pågår rundt om i verden.

De som var med under Den kalde krigen, vet at det allerede da eksisterte en koalisjon av de villige og kapable som var i stand til å operere i Nordområdet. Den alliansen har blitt mindre, og kapasiteten deres har også blitt mindre, blant annet på grunn av andre skarpe operasjoner i andre operasjonsteater. Selv om også russernes kapasiteter er redusert, så er reduksjonen ikke like stor på russisk side. De hadde redusert, men har nå bygget opp igjen kapasiteten blant annet med arktiske avdelinger.

Hva betyr dette for norsk forsvar?

Russerne har allerede avslørt NATO-bløffen på landmilitær side som angitt i Aftenposten sin tittel. Den allierte evnen i form av øvde enheter med tilpasset utrustning og trening er begrenset, og det vil ta tid å overføre dem, om de er tilgjengelig for operasjoner i Nordområdet. Det medfører at norske styrker må føre landstriden av det fellesoperative forsvaret den første tiden, og denne kan strekke seg ut over den første måneden.

Volumet til landstyrkene er for lavt til å utgjøre den nødvendige terskel til å virke avskrekkende. Dette sammen med tidkrevende overføring av allierte landstyrker gjør at det ikke er en troverdig landmilitær avskrekking som del av et fellesoperativt forsvar i nord. Utkastet som Landmaktutredningen la frem 19. juni 2017 bøter ikke på dette i volum – utholdenhet.

En gjenopprettelse av en troverdig landmilitær avskreking kan bare skje ved at den norske Hær gjenopprettes som en integrert del av et fellesoperativt forsvar – en brigade er ingen hær. For å kunne sloss i Nordområdet må hovedtyngden av Hæren være lokalisert her og deler av styrken avsatt for fremskutte operasjoner i Finnmark. Landmaktutredningens forslag om en bataljon på Porsangmoen bør derfor støttes. Den delen av Hæren som ikke er fast lokalisert i Nordområdet må jevnlig trene her sammen med de øvrige deler av Hæren og de andre forsvarsgrenene.
Heimevernet må økes og trenes, både for de lokale sikringsoppgavene og for den fremskutte striden i Nordområdet. Sjøheimevernet må gjenopprettes for sammen med Landheimevernet å sikre det bakre område, herunder viktige nasjonale objekt i hele Norge.

Derved vil en få den nødvendige utholdenhet til å føre striden til alliert landmilitær støtte ankommer, og sikre at den kan gå i land.

Noen kommentarer til geografiens betydning for forsvaret av Norge;

• Som nabo til en stormakt i et av verdens mest utsatte geopolitiske veikryss ligger Norge utsatt til. Med kort avstand til Russlands kjernefysiske avskrekkingsflåte er vi pga.  vår beliggenhet mer utsatt enn de fleste av våre allierte. Norge burde således være blant de europeiske Nato-landene som bruker mest på forsvaret.
• Forsvaret av Norge hviler i dag helt og holdent på forutsetningen om amerikanske forsterkninger. Det har alltid vært, og er det i større grad i dag enn før, en situasjonsbetinget og usikker forutsetning. Norge bør med alle midler arbeide for å styrke NATO og utvikle forsvarssamarbeidet med EU og våre nordiske naboland, men samtidig ta størst mulig ansvar for eget forsvar selv. Det reduserer kostnadene og risikoen for våre allierte og øker dermed sannsynligheten for at de vil komme oss til unnsetning.
• Om Russland skulle sette inn betydelige deler av sine ressurser på å okkupere hele eller deler av norsk territorium vil vi selvsagt ikke kunne forhindre det på egen hånd. Men Russland er verdens største land og har ikke ubegrenset med ressurser og er eksponert for en rekke sikkerhetstrusler både av intern og ekstern karakter  og kan derfor ikke sette inn ubegrensede ressurser på en plass uten å redusere sikkerhet andre steder. Logistikken knyttet til en langvarig okkupasjon av norsk territorium vil dessuten være sårbar og enormt ressurskrevende. Gjenoppbygging av en troverdig nasjonal forsvarsterskel har derfor fortsatt stor relevans for å reduserer risikoen for å bli utsatt for overgrep.
• Forsvaret av Norge bør finne sted ved bruk en kombinasjon av langdistansevåpen og tradisjonelle landstyrker. Norge bør imidlertid vektlegge landstyrker både for å gjenoppbygge en adekvat nasjonal forsvarsterskel og fordi landstyrker som forsvarer eget territorium er mer  effektive og utholdende enn alliertes landstyrker, men også fordi terskelen for at våre allierte skal komme oss til unnsetning vil være langt lavere med bidrag i form av langdistansevåpen fremfor personell.
• Den norske landmakten bør bestå av 3 brigader, 1 i Nord-Norge for økt tilstedeværelse der vi er mest utsatt, 1 i Midt-Norge for å sikre og støtte allierte forsterkninger og 1 i Sør-Norge for å sikre statsadministrasjonen og vitale regjeringsorgan. Heimevernet bør styrkes heller enn bygges ned slik regjeringen foreslår. Sjøheimevernet bør snarest mulig gjenopprettes for å sikre vitale installasjoner langs vår lange og utsatte kystlinje.

Ø. Steiro Sr.